En indisk frukthage

Agra, Lillestrøm

Seks frukter, tre chutneyer og to norske bærsorter – og det var bare pynt og tilbehør.  Agra på Lillestrøm sparer ikke på anstrengelsene for å gi deg en kombinasjon av smaker og farger som du sent vil glemme. Resultatet er absolutt respektabelt, men denne gangen var det servicen som var høydepunktet.

Klisjé-anmeldelsen av et ikke-vesteuropeisk spisested begynner gjerne som følger: Du trenger ikke å dra til X1 (fyll inn et passende land eller en stor by) for å spise x2 (fyll inn et passende kjøkken fra samme land) – du kan bare dra til Y (fyll inn en norsk by).

Morten skal ikke begynne slik, og kommer ikke til å fortelle at det ikke er nødvendig å dra til India for å spise indisk. Akkurat som meksikansk (eller kinesisk) mat på en meksikansk (eller kinesisk) restaurant i Europa, ikke smaker som meksikansk (eller kinesisk) mat i Mexico (eller Kina), så er også indisk mat i Europa litt tilpasset europeiske ganer.

Derfor var det med forventninger om et indisk måltid etter europeisk målestokk Morten observerete en liten gruppe gjester prøve å åpne en dør mellom flotte søyler i Lillestrøms storgate. «Agra,» sto det. Men døren var stengt. Så viser det seg at den flotteste inngangen er forbeholdt etablissementets Buddha Lounge Bar. Restauranten, derimot, har inngangsdør ved siden av, opp en skrå gang og bort til et skilt som ber spisegjestene være så vennlige som å gå opp trappen.

Når du kommer opp i riktig etasje, er du ikke i tvil om at du har gått riktig. Her finner du innredning og dekorasjoner slik du venter deg på en indisk restaurant, og diskret musikk som ikke er utpreget europeisk, men heller ikke påtrengende indisk.

Da Morten kom inn, var det ingen ansatte å se. Agra er nemlig en restaurant av den sorten som stoler nok på gjestene til å la dem finne sitt eget bord. En tidlig tirsdagskveld i en uke der folk flest styrer restaurantbesøk og annen hygge til en kommende langhelg, var det rikelig å velge mellom. Morten valgte et tomannsbord ved vinduet – en av fordelene med å ha restauranten i annen etasje, er jo å ha litt bedre utsikt over gateplanet. Ikke det at Storgata i Lillestrøm bød på særlig aktivitet denne kvelden, men hadde det skjedd noe, så hadde man i hvert fall ikke fått glipp av det.

Servitøren kom bort to minutter etter at Morten kom inn, og derfra og ut måltidet var oppfølgingen upåklagelig. Ikke av typen «I dag har kjøkkensjefen fått tak i virkelig gode råvarer til rett A, og jeg kan anbefale vin B til». Nei, her var servicen av den stillfarne «Gjesten vet at jeg alltid er tilgjengelig, men jeg skal ikke forstyrre»-sorten. Det ble ikke vekslet mange ordene underveis, men alt var smertefritt og hyggelig.

Norge har fått et bredt spenn av indiske restauranter etterhvert. Fra de enkle, kjappe med standardrettene, til de eksklusive, varierte der selv en spesialist på subkontinentets mange kjøkken klarer å finne noe spennende og uventet. Menyen på Agra ligger overraskende langt i retning av den siste kategorien.

Ikke at det er uoverkommelig mange alternativer på menyen – den er ikke særlig lenger enn gjennomsnittet. Men mer at de alternativene som er, er litt mer sjeldne og interessante enn de grunnleggende kylling tikka og lam tandoori. Dessuten har Agra gjort det grepet som gjør livet så mye enklere for den som ikke er spesielt dreven i indisk mat, for den som sliter med å velge drikke til hver enkelt rett og for den som bare har lyst til å bruke tiden på annet enn å lese menyen. Her finnes det nemlig tre ferdige menyforslag med tre til fem retter, fra 459 til 599 kroner – og med vinpakker for 3-400 til.

Morten droppet ferdigmenyene og gikk for en forrett som så ut til å være alt det han drømmer om. Murgabi ka Milan – and som er marinert i kanel, chili og hvitløk, med tamarind-chutney til. And er altfor dyr og altfor sjelden på norske menyer. Billig er det ikke her, heller (125 kroner for en forrett), men kombinasjonen av kanel (som pleier å heve and til en enda bedre opplevelse) og chili/hvitløk bør være nok til å gjøre det  verdt de ekstra kronene.

Til hovedrett bestilte han lam. Kohlapuri Gosht – lam i fløtesaus, med mandler, sesamfrø og dadler i tillegg til krydrene. Servitøren spurte om medium var passelig, og denne dagen fant Morten ut at dét var det. Nan sto egentlig ikke på planen, men siden servitøren var flink på mersalg og spurte direkte, så ble det et brød likevel. Siden begge rettene kunne komme til å helle litt i søtlig retning, med henholdsvis kanel og dadler, så falt Morten for fristelsen til å ta Peshawari Nan, med frukt og nøtter.

Bilen sto parkert noen gater bortenfor (Lillestrøm har den besynderligheten at det koster å parkere i sentrum frem til 20.00, i stedet for 16, 17 eller 18 som de fleste andre steder). Dermed var vinpakker utelukket, og den fristende 0,66-flasken med indisk øl måtte også få stå i fred. Men øl er godt til indisk, så det ble en flaske alkoholfritt øl.

På det tidspunktet var vannglasset fylt én gang allerede, og poppadums med to typer garnityr sto på bordet umiddelbart etter bestillingen. Morten angret på å ha valgt øl da nabobordet fikk sine to delikat anrettede glass med mango lassi. Men slik er livet: På en god restaurant er gresset så mye høyere på den andre siden av gjerdet at man bør oppleve å la seg friste av noe av det som selskapet eller naboene har bestilt, også.

Den lengste ventetiden under måltidet kom mellom poppadum og forrett. Denne gangen gjorde det ingenting. Morten hadde to og en halv time til en avtale på Gardermoen, og hadde tatt med seg rikelig med lesestoff.

Anden var kuttet opp i små biter og delikat anrettet. Det er ikke så altfor vanlig på indiske restauranter å få hovedingrediens og garnityr dandert vakkert på en spesialtallerken, men det kan altså skje på Agra. Chutney, saus, grønnsaker og bær var lagt rundt en pyntet porsjon and. Overraskelsen kom i form av norske bær. Når Morten innledningsvis har vært innom crossover-begrepet, så skyldes det først og fremst den fransk-inspirerte danderingen av forretten, og tilbehør som blåbær og rips.

Saus og chutney var velsmakende, selv om det dukket opp en stor stein (også kjent som frø) i chutneyen. Verre var det med den ovnsstekte anden. Den var brun på grensen til det svarte, og alt annet enn saftig. Overraskende – både fordi litt mer rosa and er så saftig og fordi de fleste indiske restauranter er svært flinke til å gjøre kjøttet umåtelig mørt.

Hardheten i de småkuttede grønnsakene ville vært mer enn nok i denne forretten. Rotgrønnsaker som ikke var ihjelkokt, fungerte godt, mens hardheten i kjøttet mer kom i klassen «feilslått».

Etter ny runde med vannmugge, brakte servitøren hovedretten i tre vendinger. Mangochutney og chilichutney ble beskrevet, og chilichutneyens styrke behørig påpekt. Svært langkornet ris med riktig gulfarge, et nanbrød som heldigvis var lite og rundt i stedet for enormt og vifteformet, og kjøttet og sausen servert komplett med telys for å holde på varmen.

Kjøttet var så mørt som bare en indisk restaurant kan gjøre det, og sausen så diskret velsmakende at Morten brukte energien på å nyte den i stedet for å forsøke å skille ut smaken av dadler, sesam eller mandler. Brødet fortjener en setning i seg selv. Det var spennende og søtt, og passet som ventet svært godt til fløtesausen – men inneholdt mye mer sukker enn ventet, mens det var vanskelig å finne de varslede fruktene og nøttene.

Chutney-fatet ble et kjærkomment tilskudd. Det viste seg nemlig at Morten angret litt på at han ikke bestilte én grad sterkere. Da kan en chilichutney komme godt med. Den var ikke over seg sterk, selv ikke etter norske forhold, men gjorde seg godt for å fylle ut den milde sausen med en og annen gaffelfull med styrke.

Morten spurte ikke etter dessert før han ble spurt, og det ble han. Etter nabobordets fristende mango lassi måtte det bli noe med mango. Aam Dil Khush er navnet – kesarmango-krem med cashewnøtter, frukt og mangosorbet, ifølge menyen. Å drikke til: chae-te, selvsagt. 40 kroner for en enkel tekopp er ikke billig, så dette burde helst være litt bedre enn kaffebarenes chai latte. Dét var det så absolutt, viste det seg.

Siden kesar både er en mangosort og safran på hindi, var det mulig å ta feil i forventningene her. Men mangokremen var lekkert krydret med safrantråder og hadde fått en smak som gjorde den overraskende autentisk. Faktisk kan ikke Morten huske sist en rett på en indisk restaurant i Europa så til de grader har minnet ham om det ekte India. Sorbeten var frisk som en sorbet skal være, og kjøkkenet fulgte opp de småkuttede grønnsakene til forretten med nøyaktig like småkuttet mango til desserten.

Og sammen med mango-variantene: Rause skiver av appelsin, kiwi, pitahaya – og mango. Akkurat her kom savnet inn: Når frukten har skall og skivene er tykke, er det vanskelig å spise dem bare ved hjelp av en skje. Særlig når det er snakk om hele skiver, slik som av kiwien. Uansett: Tar man fingrene til hjelp, går det meste.

Da regningen kom, viste det seg at hovedbestilling og dessert var kommet på to separate regninger. Men servitøren hadde allerede lagt sammen summen, og overlot Morten betalingsterminalen så han kunne slå inn totalbeløpet selv. Enkel og profesjonell håndtering av en ganske vanlig misforståelse, men som mange ville laget et problem av.

Så da Morten gikk ned trappen og oppdaget på nytt hvor bratt gangen i første etasje egentlig er, så var den eneste beklagelsen at han nok burde gitt litt mer tips. Det ville sannelig vært fortjent.

For ordens skyld: Det finnes Agra-restauranter i Oslo og Bergen, også.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Miljø

Service

Pris

Agra

Storgata 8, Lillestrøm

Besøkt: Tirsdag 11. mai kl. 19.00.

Forrett, hovedrett, dessert, naan-brød, en flaske alkoholfritt øl og te: 597 kroner.

Varighet: 105 minutter.