Gørrmett

Byens råeste biff

2010-09-24T23:38:00.002+02:00

Pizza & Sånn, Trondheim

Til dags dato vet ikke Morten Matglad om dette stedet heter «Lille» eller «Pizza & Sånn». Men steke entrecôte, det kan de.

Egentlig lurte Morten og følget på hva «sånn» kunne være. Men følget ville ha pizza, og Morten var interessert i litt «Sånn».

Vel innenfor dørene var det litt forvirrende å finne ut hvor man skulle gjøre av seg. Det endte opp med en vinterhage-lignende del av lokalet, med utsikt over torget og helt vanlige bord og stoler – etter å ha gått gjennom et litt mer bar- eller kafé-lignende område, forkastet høye krakker og fått vite at den delen som lignet mest på en à la carte-restaurant, var reservert.

Hyggelig reservert, forresten, av en forsamling som plutselig fant det for godt å bryte ut i flerstemte skåleviser. Slikt er artig når man er i det rette humøret.

Utsiktsplassen ble vel varm til tider, avbrutt av en og annen frisk bris gjennom lokalet, og Morten og følget stilte seg spørsmålet om ikke dette måtte bli for varmt sommerstid. Det passet godt å ha bestilt pils, egentlig.

Samtidig kommenterte Morten alle klokkene som hang på veggen og viste tiden i forskjellige soner, hvorpå følget konstaterte at uansett hvilken tidssone de skulle vise, så gikk alle feil.

Men denne dagen var det ikke sommer, bare sol, og varmt brød kom raskt på bordet. Godt var det, også. Men smøret – det var dessverre smeltet.

Morten ba om forrett og hovedrett, mens følget altså ville ha pizza – og servitøren forsto greit forklaringen om at pizzaen gjerne kunne komme samtidig med Mortens forrett. Erfaringsmessig tar pizzaene lengre tid å spise, og dermed slapp følget å vente mens Morten arbeidet seg gjennom scampiene sine.

Scampiene var marinerte i chili, ingefær og hvitløk, godt grillede og anrettet på appelsinglasert fennikel med ruccola på toppen. Problemet var den sterke smaken. Den dukket opp helt uten sammenheng med resten av smaksopplevelsen, og hang ikke helt sammen med en ellers hyggelig saus. Men ettersmaken, den er verdt noen godord – der kom også chilien til sin rett.

Følget la først merke til soppen på sin capricciosa (for anledningen feilstavet, med bare én c). Den var fortreffelig brunet før den ble lagt på pizzaen, samtidig som den ikke var for myk. Bunnen var god og tynn, og perfekt for den som foretrekker myk og litt seig bunn fremfor sprøtt flatbrød.

Så var det klart for Mortens stykke kjøtt. Det var temmelig smått med utvalg på menyen, men det som var, holdt mål. Morten valgte kakao- og chilistekt entrecôte. Etter flere dårlige erfaringer med krydderglasset sitt med akkurat kakao og chili, hadde han lyst til å se om andre hadde klart å knekke koden.

Det hadde andre klart. Morten ble så fornøyd med krydringen at han spurte en servitør som ble minst like nysgjerrig – og kom tilbake med beskjed fra kjøkkenet: Denne krydderblandingen skal strøs på etter at kjøttet er ferdigstekt, og ikke steke sammen med kjøttet. Morten takket, og innså at han er flinkere til å spise enn til å lage mat.

Den bakte poteten hadde en søtlig smak. Bakt tomat og grillet asparges var mer standard enn kakaoen, men godt utført. Og kakaoen, altså – den fremhevet virkelig den gode smaken på entrecôten. Med kryddersmør til blir det så enkelt, men samtidig så godt.

Det går ikke an å glemme Mortens kjepphest, heller. Denne norske uvanen med å oversteke alle bestillinger med én grad. Slik at rå blir medium, og medium er grått nesten tvers igjennom. Her bestilte Morten entrecôten sin rå, og fikk den rå. Sjelden har det vært servert råere biff på Mortens tallerken på norsk territorium. Så perfekt var kjøttet stekt at det måtte foreviges.

Menyen var nevnt. Svært begrenset utvalg hva forretter og hovedretter utenom pizza angår, men virkelig bredde på drikkesiden. Mye vin, spesielt italiensk, og mye i glass. Det er utmerket – det er altfor vanskelig å få ett enkelt glass med vin på norske serveringssteder. I hvert fall ett enkelt glass med god og passende vin.

Til slutt valgte Morten en ny variant på en gammel kjenning: Stekt banan med is og karamellsaus. Denne gangen var bananen vaniljebakt, og isen noe så spennende som Smash-is. Som seg hør og bør i Nidars hjemby. Dessuten benyttet Morten seg av det overraskende brede vinkartet, og sikret seg et glass med Recioto di Soave.

Siden stekt banan er en gammel kjenning, ikke minst fra kinesiske restauranter, så ble Morten overrasket over at den var kald. Kombinasjonen av vanilje og banan ble dessuten temmelig tam. Begge smakene er diskrete, og ville hatt godt av selskap med noe skarpere. Men å pynte med vaniljestang, det var et artig og stilig grep.

Bananen og følgets eplekake med vaniljeis hadde ett felles problem: Litt for lite is. Til såpass store porsjoner ble de små iskulene litt for lite. Særlig når kjøkkenet har valgt en så spesiell og god variant som Smash-is.

Så skal det sies at Morten i etterkant har lest flere anmeldelser som sier at denne plassen har studentrabatt. Siden følget er student, ville det vært hyggelig informasjon. Om den stemmer. Det vet vi ikke.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Drikke

Miljø

Service

Pris

Pizza & Sånn / Lille

Munkegaten 26, Trondheim

Besøkt: Fredag 10. september kl. 18.35

Forrett, pizza, hovedrett, to desserter, to pils og ett glass vin: 800 kroner

Varighet: 60 minutter.

Stakkars Drammen

2010-09-14T16:31:00.001+02:00

Vertshuset Stallen, Drammen

«Byens beste biff siden 1970,» reklamerer Vertshuset Stallen. Enten er det en sak for Forbrukerombudet, eller så synes Morten Matglad synd på drammenserne.

Morten var sulten i Drammen, tenkte å finne noe annet enn gatekjøkken eller pizza, og endte opp utenfor en trivelig hjørnegård med en rekke innganger og mange navn. Over den inngangen som faktisk virket, hang skiltet «Vertshuset Stallen». Siden det også lovet byens beste biff, var det ikke tvil i Mortens sjel. En så trivelig by som Drammen er blitt, fortjener skikkelig biff.
Hjelpen var rask, bordet kunne man velge selv, og Morten ble utstyrt med en meny som fortalte litt om stedets historie. Som de mange inngangsdørene og navnene utenfor hadde hadde tydet på, var det flere avdelinger her, og temmelig ubevisst valgte Morten et bord der dekoren bar bud om kjøtt. Lenger ut var det hestetema på veggene, og det var liten tvil om at her hadde det vært både hester og biff opp gjennom årene.
Historien var egentlig det mest spennende med menyen, som ellers besto av fem småretter, fire forretter, seks hovedretter, fire desserter og en barnemeny med tre alternativer. Utvalget på drikkesiden var faktisk bedre, fra rosé og champagne til fire sorter Aass.
Morten bestilte, stakk en tur innom toalettet, og fikk se en kombinasjon av fliser og tapet som ikke er dagligdags. Artig retroeffekt, men den ble ødelagt av umalte rør og generell nedslitthet.

Men det er bedre å snakke om den delen av lokalet der mat og drikke skal inn, og der gikk det raskt. Morten fikk brød som var så varmt at han brente fingrene, og det skjedde fort.
Denne gangen ble det kjøtt både til forrett og hovedrett. Asparges, serrano og parmesan er gjerne en god kombinasjon, og ganske lik fra sted til sted.
Serranoen var kald, surret som vanlig er, men ikke rundt aspargesen. Aspargesen var ikke velsignet med særlig mye smak, mens parmesanen kom i så store biter at konsistensen gikk dårlig sammen med hollandaisesausen. Sausen, på sin side, var virkelig god, men skinken var uvanlig salt til serranoskinke å være, og overdøvet det meste. Likevel: Elementene som ikke var spesielt bra hver for seg, gikk sammen i en helhet som slett ikke var verst.
Mens Morten fikk fylt på med en stor brus uten å behøve å be om det, hadde selskapet på nabobordet det hyggelig. Godt voksne mennesker som ikke falt inn i noen av restaurant-klisjéene: Ikke bråkete, ikke harry, ikke forretningsfolk på jobbmiddag. Stallen så ut til å passe til et bredt utvalg klientell.

Til hovedrett ble det «stallmesterbiff». Man kan ikke gå på et sted som kaller seg byens beste uten å teste om det stemmer.
Biffen kom med krydder og kryddersmør som sa «gatekjøkken», men på en positiv måte. Krydderblandingene som litt mer avanserte gatekjøkken bruker på storfekjøttet sitt, er ikke å forakte.
Salaten sa også «gatekjøkken». Nærmere bestemt «ferdigsalat dynket i Thousand Island». Den gatekjøkken-opplevelsen er ikke riktig like god.
Men verst var det med poteten. Bakt potet utstyrt med skje, fylt med rømme. Rømme med sjampinjong, uten særlig smak, og ifølge menyen også løk. Inni var poteten rett og slett brun, og hadde en uvant smak. Det kunne virke som om det var en kjøkkensjef med sans for øl som hadde tilsatt nettopp øl under bakingen – øl kan som kjent bli bittert og illesmakende når det varmebehandles feil. Så Morten spurte rett og slett servitøren om det var øl som var brukt. Slett ikke, var svaret – her var det bare bakt potet og rømme. Eller, for å være mer eksakt: Ødelagt bakt potet, og smakløs rømme.
At biffen var riktig så hyggelig krydret, er nevnt. At den ikke var verdens møreste kan også nevnes – og ikke minst at den var medium. Morten hadde bestilt den rå.

Morten valgte en annen klassiker til dessert. Is – i dette tilfellet hjemmelaget yoghurtis – med varme bjørnebær, eggelikør og krem.
Servitøren spurte om Morten ville ha kaffe, og det ville han. Karakteristisk kaffe, i smaken nesten som den du bare får på etiopisk restaurant (og sikkert i Etiopia). Veldig bra.
Det kan man dessverre ikke si om bjørnebærene. De smakte gammelt. At de på den måten fulgte opp tradisjonen fra potetene, var ikke akkurat egnet til å juble over.
Frisk, god is reddet desserten opp fra en dårligere karakter. Og mens småfluene surret rundt bordet, kunne Morten konstatere at servicen var god og korrekt, men litt innlært og formell. Akkurat det du skulle ha, men ikke med særlig smil til.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Miljø

Service

Pris

Vertshuset Stallen
Øvre Torggate 6, Drammen

Besøkt: Onsdag 11. august kl. 20.30

Forrett, hovedrett, dessert, to glass brus og kaffe: 536 kroner
Varighet: 50 minutter.

Hit går du for ølet

2010-08-26T23:25:00.000+02:00

Kraftstasjonen, Måløy

Servicen er god, miljøet upåklagelig og øl-sortimentet spennende. Det er absolutt ikke maten som er den beste grunnen til å gå på Kraftstasjonen.

Måløy er ikke stort nok til å ha noen overflod av stjernebehengte spisesteder. Derfor kikket Morten mer etter sjel enn etter meny da han skulle spise fredagsmiddag. Det fant han i overflod på Kraftstasjonen.

Et inngangsparti som roper «kafeteria». En trapp opp til et nesten-loft med grove bjelker i taket og Beatles-omslag på veggene. Bardisk, sittegrupper, spisebord og en servitør som ventet til Morten kom opp trappen med å anvise plass. Så langt alt vel.

Menyen var heller beskjeden, og med unntak av en forrett med tigerreker: Ganske tradisjonell. Entrecôte og indrefilet; kveite og varm eplekake. Slik som du finner svært mange plasser.

Det beste på menyen er det som egentlig ikke står der. Morten hadde nemlig lagt merke til noen tappetårn bak bardisken, med produkter som slett ikke stammet fra Oslo eller Bergen. Iskald San Miguel er én ting: Ikke direkte ukjent, men i hvert fall noe litt annet enn standard. Men i tillegg: Målstefna. Kinn Bryggeri i Florø forsyner Måløy med et helt eget brygg, og her får du det på fat.

Dessuten var Kraftstasjonen oppsatt med en servitør som ikke bare kunne forklare litt om ølet, men som også kom tilbake for å spørre hvordan ølet smakte. Ikke den maskinmessige «hvordan smakte maten?» som alle etterhvert har lært seg, men et ærlig spørsmål til en gjest som åpenbart prøvde noe nytt og ukjent på servitørens anbefaling.

Det gir et visst signal at om du googler Kraftstasjonen i Måløy, er nettstedet Ratebeer ett av de første du får opp på listen.

Morten valgte å begynne med den retten som var minst standard. Tigerreker med fløte- og cognacsaus, sjampinjong, ruccola og amandinepoteter. I ventetiden kunne han beundre et bord pyntet med gråstein og nyte svært god hvitløksbakst.

Rent utseendemessig kunne forretten passert som både lapskaus og stroganoff. Med unntak av litt grønt under og et gressløk-strå på toppen var alt rørt sammen i en heller kjedelig saus. Lite smak, og utseendet ga en Thousand Island-følelse.

Dessuten gjorde Kraftstasjonen seg skyldig i det som for Morten er en dødssynd når man serverer tigerreker, scampi og andre skalldyr i den størrelsen: Halen og en liten del av skallet satt fremdeles på rekene.

Når de serveres uten saus, pleier man jo å bruke fingrene og plukke av den siste resten av skallet. Når skalldyrene kommer i varm saus, ødelegger slikt hele måltidsopplevelsen. Enten kliner du til fingrene med saus, eller så roter du så lenge med kniv og gaffel at maten blir kald før du rekker å spise den (det som du ikke allerede har sprutet utover gulvet og fanget).

Til hovedrett gikk Morten for stekt kveite, som ifølge menyen skulle komme med beurre blanche, friske grønnsaker og potetpuré. I virkeligheten kom den med halve og heller ordinære poteter, og det samme gressløk-strået som forretten. Eller: Ikke det samme, men tvillingbroren. Og dessuten grønnsaker som squash og gulrot, pluss sjampinjonger.

Ikke noe å si på hverken kveite eller saus; bare på potetene.

Morten spurte etter dessert, leste menyen på nytt, og fikk vite at man var tom for crème brûlée. Dermed endte han opp med panna cotta med jordbær. Den kom rett ut av kjøleskapet.

Hva skal man si om den? Rørt, søt jordbær. Enkel panna cotta med kunstig smak, til tross for spor av ekte vanilje. Men en skikkelig kaffe.

Etter en runde til et par av Måløys vannhull, med vanvittig overprisede (selv etter norske forhold), små ølglass av lite originalt Oslo- og Bergens-opphav, vendte Morten tilbake til Kraftstasjonen for å smake på flere av ølsortene fra Kind og Haandbryggeriet. Det viste seg å være kveldens største suksess.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Drikke

Miljø

Service

Pris

Kraftstasjonen

Gate 1, Måløy

Besøkt: Fredag 30. juli kl. 19.05

Forrett, hovedrett, dessert og to glass øl: 539 kroner

Varighet: 70 minutter

Gullmat fra stjernemann

2010-08-15T14:52:00.002+02:00

Oro er vel så trivelig nå som den gangen restauranten hadde Michelin-stjerne. Denne gangen var ni av ti retter kulinariske høydepunkter.

For Morten Matglad, som pleier å frekventere restauranter et hakk under stjernegalleriet i guideboken fra den franske dekkfabrikanten Michelin, var det en kommentar til ettertanke servitøren på Oro kom med. Morten kommenterte et spennende vinvalg til foie gras, og fikk som respons at sannelig kunne det være greit å ikke ha stjerne iblant, for når man er utstyrt med Michelin-stjerne, så blir man så bundet opp i tradisjoner og hva som var forventet.

Med andre ord: Stjernen ser godt ut, men kan binde opp menyen i en potensiell tvangstrøye. Det er kanskje ikke noe problem å tilbakevise en slik påstand, men i denne sammenhengen er det så viktig hva hver enkelt kjøkkensjef og vedkommendes stab opplever, som hva Michelin-testerne egentlig mener.

Morten hadde lenge hatt en stående avtale om å gå på en av de virkelig gode restaurantene i Oslo med en minst like matglad venninne. Siden storparten av de mest anerkjente restaurantene tar ferie akkurat i den perioden det er mulig å finne flest turister i hovedstaden, så ble det stort sett å velge mellom Terje Ness og Terje Ness. Det er ikke noe dårlig valg.

En tidlig tirsdagskveld hadde det slett ikke vært nødvendig å bestille bord. Men planlegger man først å bruke flere tusen kroner på et måltid, så vil man ikke bli hindret av et plutselig innrykk av tyske bobilturister eller en buss med pensjonister. OK, det vil man nok uansett ikke bli på Oro. Men andre matglade turister? Muligheten er der, siden de fleste andre restaurantene i franskinspirert toppklasse stenger hele sommeren. Bare ikke denne dagen.

Dermed fikk Morten og følget (på usedvanlig hyggelig vis) anvist et tomannsbord i en fredelig krok, med utsikt til hver sin spennende, men helt forskjellig dekorerte, vegg, og innsyn til det åpne kjøkkenet. Den nå ikke helt uvanlige løsningen, som var relativt ukjent i Norge inntil Oro først tok den i bruk, som gir gjestene en god følelse av å være delaktige, og som gjør det vanskelig for kokkene å være sinte, høyrøstede, uflidde eller rampete.

Før gjennomlesingen av en kort og konsentrert meny, passet det godt med en apéritif. Morten tok anis-testen, følget var enig, og dermed ble det bestilt to pastis.

Pastis? Ja, det er dét som er Mortens anis-test. Nitten av tjue norske bartendere aner ikke hva en pastis er, og legger ansiktet i vanligvis temmelig underholdende folder – eller svarer «Har ikke». Når Morten forklarer at mange pleier å ha Pernod, eller kanskje Ricard eller 51, er svaret gjerne en høflig variant av: «Å ja. Pærrnå, ja. Så si det, da!».

Selv til virkelig kunnskapsrike bartendere har det vært vanskelig å forklare at Pernod er ett av flere merker pastis, akkurat som Smirnoff er en vodka og Glenfiddich er en whisky. Men Oro besto – her visste selv en ikke-drinkemiksende servitør hva franskmennenes anisbrennevin heter. På notatarket har Morten skrevet et utropstegn etter «service».

Utropstegnet passer også på brødet før maten. Følget er glutenallergiker, og opplyste om det. Vanligvis fører slikt til at allergikeren tas hensyn til og at rettene lages uten det vedkommende er allergisk mot. På Oro førte det til at allergikeren fikk sitt eget brød – varmere enn og minst like fristende som standardvarianten. Ikke ferskbakt der og da, selvsagt, men en trivelig vri som ga både glede og forventning.

Da Terje Ness overtok Oro igjen, erklærte han overfor Hegnar.no at nå skulle alle kunne oppleve mat laget av en verdensmester. Om det er for å holde et minneverdig måltid på et trivelig prisnivå eller om det er for å holde antallet retter per kveld nede på et forsvarlig nivå, skal ikke være sagt, men her består i hvert fall menyen av fire forskjellige faste kombinasjoner, og ingen enkeltretter.

Da Morten og følget oppsøkte Oro, var det den omtalte femretteren (545 kroner, med vinmeny for 545 til), en sommermeny (795 for mat, 695 for vin), en vegetarmeny (545 og 545) og degustation-menyen som har fått mesterens eget navn. Ni retter for 1055 kroner, vin til for 955. Totalsummen kan bli høy, men det er unektelig få kroner per rett.

Morten tok den helt ut og ba om niretteren; følget tok sommermenyen. Servitøren understreket at da ville følget måtte sitte og vente mens Morten fikk noen av rettene. Slikt krever ikke den mest avanserte matematikken å forstå, men påpekningen fikk slett ikke gjestene til å føle seg oppfattet som mindre intelligente.

Komposisjonen av hver enkelt rett fremsto som det store høydepunktet på Oro. Den var inspirert av det klassiske, samtidig som det til tider var spennende kombinasjoner. Det er mulig de fremste matsynserne ikke opplever det slik, men for den som bare er mer enn middels interessert i mat, inneholdt menyen flere columbi egg-kombinasjoner. Matretter av typen der man allerede idet menyen leses, tenker at dette må jo være godt sammen. Igrunnen er det rart at man ikke har tenkt på det selv...

Helt i starten, for eksempel, der Morten fikk sin ørret med pepperrot og melon. Alle som har spist japansk, har prøvd fisk og pepperrot; mange har testet alskens spekede, gravede eller rakete fisk- eller kjøttstykker med melon – så det var ikke noen overraskelse at hovedingrediensene også passet bra som trio.

Kamskjell og østers er en mindre åpenbar kombinasjon – to temmelig diskrete smaker som er gode hver for seg, men som i fellesskap nuller hverandre litt ut. Det er likevel ikke den kombinasjonen som hindrer toppkarakteren på Oros forretter. Den jobben er det en dårlig råvare som står for.

Den tredje retten på niretteren var en av dem Morten var mest spent på etter gjennomlesning av menyen. Villrøye med fennikel og kaviar. Der kamskjell og østers begge er forsiktige, er både fennikel og kaviar kraftige smaker som ikke passer sammen med hva som helst. Å sette de to sammen, virket dristig.

Dristig, men vellykket. Kombinasjonen var en ny og spennende opplevelse. Villrøyen, derimot, burde aldri nådd en tallerken på en god restaurant. Den var rett og slett ikke god. Perfekt tilberedt, uten å være stekt grå og tørr slik som veldig mange behandler laks, ørret og røye, men grunnleggende preget av en mindre god bismak.

Morten gjorde som restaurantgjester flest og sa ingenting. Da han snakket med følget igjen dagen etter og det viste seg at begge hadde en heller dårlig dag, ble det fleipet med at fisken var ansvarlig. Det var kanskje ikke så sannsynlig; om noe fra Oro skulle ta ansvaret, var de mange vinglassene mer nærliggende. Men god var den ikke.

Da var det godt å komme over på fiskerett nummer fire, for Mortens vedkommende. Kveite med appelsin og gulrot.

Etter subtile kamskjell og østers og kraftig fennikel og kaviar, trengtes kveite med søtt tilbehør: Appelsin og gulrotpuré. Gulrotpuréen var en fulltreffer på den søte siden. Her snakker vi også om en rett som enkelt kan tilpasses hobbykokken: Aksepterer man at det ikke ser riktig like vakkert ut, så er det slett ikke noe problem å lage gulrotpuré hjemme, heller. Om man bare klarer å få lurt ut den usedvanlig vellykkede oppskriften fra Terje Ness.

Til neste rett, foie gras, hadde Oro gått motsatt vei av mange andre, og valgt tilbehør som var mindre søtt. Balsamico er kanskje blitt matsnobbenes Thousand Island, men det er en grunn til dét: Det smaker rett og slett godt til veldig mye. Og med rødbeter til, så blir det spennende lell.

På dette stadiet inneholdt følgets femretter den eneste retten som ikke sto på Mortens nirettersmeny: Mens Morten spiste due med savoykål og bacon, vanket det kalv med kantareller på følget.

Smak av skogen for begge, med andre ord, og ganske så klassisk. Savoykål og bacon til villfuglen, et stort kjøttstykke til kantarellene, akkurat slik som du får det på mange greie restauranter. Bare mye bedre. Hvis det var de spennende smakskombinasjonene som kjennetegnet fiskerettene, så var det den gode utførelsen som hevet kjøttrettene på Oro.

Avslutningen besto for Mortens del av assorterte oster, crêpes med yoghurtmousse og ripsgelé, og sjokoladesandwich og kirsebær. Følget måtte klare seg uten pannekakene. Det passet bra, både på grunn av glutenallergien og siden det var den minst spennende av de tre rettene. Ikke noe å utsette på den – utsøkt tilberedt og presentert – men på dette stadiet i måltidet var Morten fornøyd med de gode smakene av osten og den søte sjokoladedesserten, og trengte slett ikke pannekaker som mettet litt ekstra.

Ostene var temmelig tett opptil standardsortimentet. Én fast, én hvitmugg og én blåmugg. Gode, variasjon i modenhetsgraden, men utvalget kunne gjerne vært enda lenger unna A4 enn Brie de Meaux og Bleu d'Auvergne, i tillegg til Jura. Litt i kaldeste laget var de også. Og den eneste anmerkningen på servicen hele kvelden: De ble tatt av bordet litt for tidlig.

Etter kaffe, calvados og et siste besøk på trivelige toaletter, tok Morten og følget kvelden. Ikke bare hadde Oro gitt en matopplevelse av de store, men også rikelig med tid til å ha det hyggelig sammen. Du går ikke hit for et kjapt måltid. Men hvis du vil sette av tid og penger, er det ikke mange som er bedre.

Dessuten er det åpent.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Drikke

Miljø

Service

Pris

Oro Restaurant og Bar

Tordenskjolds gt 6A, Oslo

Besøkt: Tirsdag 27. juli kl. 18.00

To apéritif, niretter med vinpakke, femretter med vinpakke, kaffe og calvados: 4185 kroner.

Varighet: 245 minutter.

Helhjertet spansk

2010-07-25T23:22:00.001+02:00

La Sangria, Oslo

Her er en etnisk restaurant slik en etnisk restaurant bør være. La Sangria er spansk, ikke en halvhjertet kopi. Her er det autentisk hele veien fra skinkene i baren til smulene som ligger igjen på bordet.

Vil du like gjerne begynne med klisjéen, og få den unnagjort? OK, her kommer den: «Et lite stykke Spania».

Denne gangen er faktisk ikke klisjéen så dum. De fleste restauranter som prøver å gi gjestene mat og miljø fra et annet land, inngår kompromisser. Noen ganger er de kanskje nødvendige: Vi i Europa tror vi vet hva folk flest spiser i Mexico eller Kina. Meksikanske eller kinesiske restauranter i Norge tilpasser seg det, og lager mat slik vi tror den skal være i stedet for slik den virkelig er i hjemlandet.

En spansk restaurant trenger ikke å gjøre det på den måten. For det første er det såpass mange potensielle gjester som har spist i Spania at de vet hvordan det skal være. For det andre er kjøkkenet så godt likt og smakene så akseptable for en gjennomsnittlig norsk gane at det ikke er nødvendig å moderere seg av den grunn.

Dessverre er det mange som gjør det likevel. De lager tapas i porsjoner som er tilpasset norske spisevaner, eller de sauser sammen norske og utenlandske smaker. Heldigvis er ikke La Sangria en slik restaurant.

Morten Matglad visste ikke hvor han skulle spise denne dagen. Derfor gikk han fra plass til plass og kikket på menyene. Det førte til at både Marhaba og Tekehtopa gikk glipp av en kunde, fordi de ikke hadde menyer hengende synlig utenfor døren. Men til slutt førte spaserturen Morten mot Holbergs plass og videre til La Sangria.

Der var det ikke lenge å vente før han ble vist et bord og spurt om det var ok. Det var det, i hvert fall rent plasseringsmessig. Rent, derimot – det var det ikke. Men Morten satte seg ned og feide bort smulene.

Rykende varmt rundstykke med aioli og store, gode oliven kom kjapt på bordet, og Morten kunne konsentrere seg om menyen.

Den inneholdt en rimelig stor andel av det man vanligvis finner på en tapas-fokusert plass i Spania. Dessverre var tapasmenyen med åtte retter, bare tilgjengelig for tre eller flere personer. Så Morten bestemte seg for å kombinere suppe og et par tapas.

Servitøren fikk spørsmål om suppe og to tapas ville være passe mye, og svarte klart at joda, på La Sangria pleide to eller tre tapas å være det ideelle. Klart og godt svar på det spørsmålet som kanskje er det som får flest nordmenn til å velge tradisjonell hovedrett fremfor tapas: Hvor mange blir man mett av, og hvor mange kan man bestille uten at det er flaut?

Dermed ble det sopa de mariscos (skalldyrsuppe), champiñones al ajillo picantes (sjampinjong med hvitløk, løk og chili) og selve høydepunktet for en spekeelsker: Charcuteria variada. Speketallerken med skinke, salami, to sorter chorizo og manchego.

På drikkefronten gikk Morten helt inn i turistrollen og ba om sangria. Og et glass av husets røde, da.

Mens spanske og italienske slagere vekslet med Elvis om å fylle øregangene, kunne Morten studere et inventar som hensatte ham til Andalucia. Så mye var det nemlig som minnet ham om en helt bestemt restaurant en times tid utenfor Málaga. Eneste forskjell: Der henger det langt flere skinker i baren. Men dét er et spørsmål om økonomi: Det selges nok ikke like mye bellota – eller vanlig serrano, for den saks skyld – i den norske hovedstaden.

Så langt sør i Spania var det likevel bare Mortens fantasi som ville. Morten vet ikke om brødrene Juan Carlos og Fernando Perez, som driver La Sangria, er madrileños, men med såpass mange Real Madrid-skjerf og -bannere som det henger på veggene her, er det nok mer logisk å tenke seg til en plass i nærheten av den spanske hovedstaden. Selv om Salvador Dalí på veggene trekker litt lenger nordover – og Munch trekker enda lenger nordover.

Men til maten. Og drikket. Morten fikk sangria med verdens største isbit. Smaken ville passet bedre i varmere strøk. Den hellet mot det beske – for besk i norsk sommervær, selv om den kanskje ville fungert bedre i spansk høyslettevarme.

Suppen smakte godt av fisk, urter og grønnsaker, og brakte Morten enda nærmere Spania. Subtil, ikke spesielt sterk, og med et hvitløksnivå som var spansk i stedet for slik som nordmenn tror at det skal være på spansk. Koketiden, derimot, var ingen fulltreffer. Noen av ingrediensene hadde fått koke med litt for lenge, og blekkspruten hadde beveget seg i retning av gummi.

Litt skinnproblemer var det også. Flere biter persille hadde fått tomatskinn-konsistens og var ikke spesielt enkle å få i seg. Kanskje var det også tomatskinn i suppen – Morten tok rett og slett ikke ut alle bitene av munnen for å sjekke.

Morten fikk for øvrig suppen sin før paellaen kom til nabobordet, enda gjestene der hadde bestilt før Morten. Men paella skal ta lenger tid enn skalldyrsuppe, så det var bare et tegn på at maten tilberedes skikkelig og ikke var mer halvfabrikkert enn nødvendig.

Før hovedretten fikk Morten ny servitør. Hun forsto ikke norsk, og det viste seg å gå bedre med engelsk enn spansk. Siden La Sangria ligger rett over gaten for det gamle SAS-hotellet i Oslo, så er dette et bedre sted enn de fleste å ha servitører som ikke forstår norsk.

Omsluttet av god paella-duft ga Morten seg i kast med sjampinjonger og spekemat. Rekkefølgen ga seg selv, siden sjampinjongene var varme og spekematen kald. Vanligvis pleier Morten å begynne med skinke og ost på spanske restauranter, men denne gangen hadde han selv valgt å snu rekkefølgen på hodet.

Med sjampinjongene kom også den skikkelige hvitløksmaken. Morten kunne faktisk tenkt seg enda mer hvitløk, men det er mest et spørsmål om smak og behag. Til norske smaksløker var nivået på La Sangria godt tilpasset. Det samme gjaldt chilien. Ikke så sterkt at øyehulene svettet og resten av dagen ble tilbrakt med den gode følelsen som bare litt for sterk mat gir, men velkrydret nok til at det ikke var tvil om hva maten inneholdt. Sjampinjongene var blitt litt for myke og møre, og begynte å nærme seg hermetikk-konsistens.

Spekemat og ost er først og fremst et spørsmål om råvarekvalitet. Og den var det ikke noe å si på. Hederlig salami, god skinke. Manchego som ikke var overdrevent moden – de kraftigste sortene passer ikke på en charcuteri-tallerken med mindre man liker å drepe skinkesmaken. Og høydepunktet: Den ene av chorizoene var både sjelden og sjeldent god.

Til dessert tok Morten en enkel sitronsorbet. Enkel, men god. Fyldig, frisk, ekte, men med klumper som lignet såpass mye på sitronfrø (selv om de ikke var det) at det hadde vært like greit å ta dem ut.

En smule overraskende var det å bli betjent av en servitør som ikke visste hva «café solo» betyr. Så Morten fikk sin italienske espresso istedet, sammen med en brandy. Lepanto Gran Reserva.

Det viste seg å være et dårlig valg, men denne gangen var det Mortens feil. Brandy og sitronsorbet gikk ikke godt sammen, og Morten hadde ikke vett til å la brandyen stå lenge nok.

Etter en noenlunde hyggelig regning der bare brandyen og spekematen kom over hundrelappen, spaserte Morten ut av Spania og inn i solnedgangen i Sommer-Oslo.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Drikke

Miljø

Service

Pris

La Sangria

Holbergs gate 19, Oslo

Besøkt onsdag 21. juli kl. 17.30

Forrett, to tapas, dessert, sangria, ett glass vin, brandy og kaffe: 748 kroner

Varighet: 85 minutter.

En øy av velvære

2010-07-13T20:28:00.009+02:00

Lemongrass, Oslo

Tre råd til deg som skal spise på Lemongrass: Kom på tom mage, sørg for at du ikke trenger å kjøre etterpå – og pass deg for putene. Da er det bare din egen menyvelgerfantasi som skiller deg fra en opplevelse du sent vil glemme.

Det var sommer, det var sol, og Morten Matglad hadde bestemt seg for å spise karibisk.

Men det var dagen før. Da Morten og følget ruslet inn på Lemongrass, var ikke alt som planlagt. Begge hadde fått plutselige endringer i planene, og dermed ble det usedvanlig tidlig middag. Og dessuten: Her var det ikke snakk om solskinn lenger.

Det manglende solskinnet viste seg å være en velkommen anledning for en kvikk servitør til å fleipe med gjestene. Morten Matglad og følget liker den slags kundebehandling. Når noen tar tak i det gjesten sier, svarer godt for seg og tar opp igjen det samme temaet senere under middagen, da beviser de at de bryr seg – og de gir gjestene følelsen av å være spesielle.

Lemongrass er gjennomført karibisk. Ikke fra én bestemt øy, i betydningen bølgeblikk og intens varme, men i betydningen mat, drikke og musikk som ikke etterlater særlig tvil. Og for deg som kjenner sitrongress som en ingrediens i thaimat, og kanskje til og med har hørt om alle de dumme farangene som ikke vet hva de skal gjøre med det: Jo da, det finnes både østindisk og vestindisk sitrongress.

Men sitrongresset opptrådte ikke i Morten og følgets første bestilling. Selv om klokken knapt var halv fem – eller kanskje nettopp derfor: Her skulle det bli drinker før middag. Følget har som mål å lokalisere verdens beste mojito, mens Morten tvilte seg frem til en banana daiquiri.

Når det gjelder de sommerlige drinkene, er det mange bartendere som kunne tatt turen fra de karibiske øyene sine og til Oslo for å lære. Tropiske drinker smaker egentlig aller best i et helt annet klima enn det norske. Men her var det bare klimaet som manglet. Mojitoen gikk inn med lime og sukker og ut med en perfekt ettersmak av mynte. Banana daiquirien var slett ikke bare en tynn blanding av billig rom og enda billigere ekstrakt, men en fyldig drink basert på ekte råstoffer, og så god at Morten ikke ga seg før han hadde tatt sugerøret og arbeidet seg gjennom de siste rester av skum.

Det store ankepunktet mot Lemongrass var nok menyen. Ikke fordi den ikke var god – men fordi den var så god at Morten sjelden har brukt så lang tid på å bestemme seg. Hummer, avokadosuppe, chowder, carpaccio, rådyr, fiskegryte, mangokylling og grønnsakstuing – det ble bare ikke plass til alt. Følget brukte ikke lang tid på å plukke ut «Bird on a stick» og «Lamb in Castries». Morten tvilte seg frem til gumbo og sjømat – også kjent som «Caribbean Special».

Gryter og supper er mat som det er mulig å lage umåtelig jålete, med fancy navn og nye, uventede ingredienser. Alternativet er å lage den akkurat som originalen er tenkt, som velsmakende og mettende husmannskost fra ett eller annet sted i verden, tilpasset de råvarene og de krydrene som finnes akkurat der. Lemongrass satser på det siste alternativet.

Gumboen som Morgen Matglad fikk, var enkel og mettende, og varmet godt. På menyen står den som «karibisk kyllingsuppe med okra» (på engelsk, vel å merke – av en eller annen grunn er menyen her gjennomført engelskspråklig). Hverken kylling eller okra var den mest fremtredende ingrediensen – om det var noe annet enn helheten som stakk seg ut, så måtte det være bønnene.

Følget fikk kyllingspiddet sitt sammen med en mild, tomatbasert dip, og var spesielt fornøyd med kokospaneringen.

Selv om rettene var bra i seg selv, så er det tilbehøret som står igjen som mest minneverdig. Attåt fikk nemlig Morten og følget fritert, søtt brød med banan i både deig og dip. Ikke bare var det så godt i seg selv at selskapet godt kunne spist dobbelt så mye. Nei, det viste seg også å være velegnet til å nøytralisere eventuelle krydderier som trenger nøytralisering.

Akkurat i denne sammenhengen var dessverre ikke behovet så stort: Når alle de pene ordene er sagt, så står likevel forrettene igjen som en smule pregløse.

Heldigvis kom hovedrettene før noen hadde rukket å bli sure fordi brødkurven plutselig var tom (selv om man vitterlig hadde rukket å bunnskrape dipen). Servicen fremdeles like blid, selv om det ble slutt på vannforsyningen etterhvert som gjestene strømmet til.

Kjøkkensjefens valg av fisk for dagen viste seg å være tilapia og rødmulle. Det fikk Morten sammen med grønnskjell, kamskjell og acra – karibiske fiskekroketter. Og så en krepsevariant, da, som servitøren kalte «scampi», men det var trolig i mangel på en norsk oversettelse. Her snakker vi kreps nesten på hummerstørrelse, og etter Mortens mening adskillig bedre enn storebroren.

Acra er en krokett-variant som hverken har norske fiskebollers manglende tyggemotstand eller spanske kroketters frityrsmak og mange ganger kjedelige konsistens. Her var det bare råvarer og krydder, og Morten er allerede igang med å eksperimentere med oppskrifter hjemme på kjøkkenet.

Lemongrass fortjener honnør for å bruke tilapia og gjøre det på en ærlig måte. Dette er ikke fisk med høy status eller pris, og den er ikke kjent for gourmetopplevelsen den pleier å tilby. Men her er en restaurant som for det første tilbereder den unnselige fisken på en måte som gjør at den passer inn der blant alt det andre gode, og for det andre er ærlig nok til å si at dette er tilapia (i stedet for å servere en løgn mindre hvit enn fiskekjøttet, eller for å rett og slett bare si det generiske «hvit fisk»).

Så kan vi legge til at følget egentlig ikke liker hvit fisk. Denne gangen fikk han en smak av Mortens rødmulle – og nå er han villig til å gjøre et unntak. For rødmulle på karibisk vis. Det er kanskje ikke noe han kommer til å bli utsatt for spesielt ofte, men det sier litt om kvaliteten. Og ikke minst: Om krydderbruken.

Det var mye om en enkelt (men ikke enkel) rett. Men tilbehøret må også nevnes. Løvtynn cassavachips og tykkere kokebananchips. Cassavaen var tynn nok til at den ikke skilte seg ekstremt fra andre chipsvarianter, fra jordskokk til pastinakk, mens kokebananen var skivet tykt nok til å ha en myk kjerne og til at den hadde beholdt den søte smaken som passet så godt sammen med saltet. Og ternede, stekte grønnsaker. For å ikke bli altfor poetisk, kan Morten si at de hadde tatt god smak av stekefettet.

Dessuten benyttet Morten anledningen til en liten tilleggsordre: Gratinerte søtpoteter. Hvis du i det hele tatt liker søtpoteter, så er det noe du ikke kommer utenom.

Følgets lam Castries – hovedstaden på St. Lucia – avfødte fluksens ønsker om en snarlig karibisk visitt. Sitat: «Jeg hadde aldri trodd at lam kunne bli så mørt».

Den kokosbaserte sausen til viste seg å være en liten luring. Så mild og så diskret med det samme. Så ventet du litt, og så var du plutselig overveldet av smak. Sterk og velvalgt til lammet.

Ellers var tilbehøret stort sett det samme som til Mortens sjømat. Det kan være en kjedelig ulempe. Men når tilbehøret er så utsøkt som på Lemongrass, så er det bare en styrke. På den måten sitter i hvert fall ikke selskapet og misunner hverandre.

Når Morten forbigår risen (med kanel og røde bønner) i relativ korthet, er det bare av prioriteringshensyn: Porsjonene var så rikelige at det meste av risbollen ble stående igjen.

Lemongrass lover å kunne tilby viner som passer til den karibiske maten – et kjøkken som ikke er det mest vintilpassede som finnes. Men Morten og følget valgte øl. Du kan ikke trå feil med Red Stripe i denne sammenhengen.

Før desserten stiftet selskapet nærmere bekjentskap med den kanskje aller største av Lemongrass' spesialiteter. Rom. 70-80 sorter av dem, fordelt på engelsk-, fransk- og spanskinspirerte, med en egen forklaring og beskrivelse av de forskjellige stilartene.

Siden det er den spanskinspirerte Bacardi- og Havana Club-sorten som drikkes mest i Norge, valgte selskapet de to andre. Morten bestilte en Trois Rivières 1996 fra Martinique til 135 kroner, mens følget tenkte på en venninne fra Trinidad og nøyde seg med 20 kroner mindre for en 12 år gammel Angostura 1824.

Helt forskjellige smaksopplevelser, men begge var storfornøyde. Følget, som setter pris på sin konjakk, var fornøyd med den skarpe Trinidad-drammen, mens Morten kan tenke seg litt rundere fordøyelsesbrennevin, og var minst like positiv til sine dråper fra det sørlige Martinique. Kaffen, derimot, var han mer i tvil om – var den brente smaken riktig, eller hadde noen overdrevet brenningen litt? Men joda, det var slik det skulle være, beroliget følget, som kjenner sin karibiske kaffe bedre enn Morten.

Til dessert bestilte Morten «Papaya Boat» – en halv papaya med kokossorbet og sjokolade. Følget satset på en sorbet-porsjon, og fikk et bredt utvalg fra bringebær til mango. Enkelt og godt, mens Mortens papaya-blanding falt litt mellom flere stoler. For mye fruktkjøtt til å bli helt is, for mye sorbet til å bli helt fruktsalat. Godt hver for seg, men ikke den best komponerte av dagens retter.

Skal noe tilføyes om alt annet enn maten, så må det være:

1. Det er ingen tvil om at dette er karibisk. Inventaret er ikke likt i hele lokalet, men musikken og spisekartet gjør at du aldri glemmer hvor du er.

2. Et bredt utvalg av rom tar seg enda bedre ut i en bar med lys bak hyllene.

3. Lemongrass gir en opplevelse av de virkelig sjeldne til en pris som ligger godt under det mange enkle og kjedelige steder har lagt seg på.

4. Her går det faktisk an å spise også utenom den «vanlige» middagstiden. Det åpner kl. 16.

5. Hvis du foretrekker en sitteplass der du slipper å få ryggen vridd av umotiverte puter, så kan du få problemer. Vær i tilfelle frekk nok til å legge puten(e) et helt annet sted enn i din egen stol, der de kan fungere som den pynten de passer best som.

PS: Morten Matglad har vært tilbake på Lemongrass en gang til, og blitt styrket i troen på at terningkast 6 er vel fortjent hva mat og drikke angår. Men OBS: Ikke stol på åpningstidene. Denne dagen var ikke åpningstidene i virkeligheten de samme som de åpningstidene som står på restaurantens nettside - og i nærheten av inngangsdøren var det ikke slått opp åpningstider i det hele tatt. Med andre ord: Du risikerer å komme til stengt dør selv i åpningstiden.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Drikke

Service

Miljø

Pris

Lemongrass

Kristian Augusts gate 14, Oslo

Besøkt: 8. juli 2010 kl. 16.20.

To forretter, to hovedretter, to desserter, to drinker, to øl, to rom og én kaffe: 1655 kroner.

Varighet: 115 minutter.

Gå for pizza'n!

2010-07-04T15:19:00.002+02:00

Restaurant 1814, Eidsvoll

De var målrettede, gutta som var samlet på Eidsvoll i 1814. Det bør du også være hvis du skal spise på 1814 på Eidsvoll: Styr unna kjøttrettene og velg pizza.

Hvis du ikke vet at det ligger der, så tipper du sannsynligvis at du har funnet et gatekjøkken. Men 1814 på Eidsvoll er en skikkelig restaurant. Trivelig er den, også.

Da Morten og avkommet fant restauranten med det tradisjonelle navnet, var det godvær. Så godt at følget aldri var i tvil om at det ble utespising. På den store terrassen hørtes det ut som om et par av de yngre gjestene kom til å underholde mer enn ønskelig var, og dermed endte man opp på det ene av de to bordene mellom inngangen og veien.

Det var ikke noe problem i det hele tatt: Ikke verdens mest trafikerte vei, gløtt av Vorma i det fjerne, og rask service.

Menyen på 1814 var fyldig, og en god blanding mellom norsk biff og italiensk pizza (fra 70 til 120 kroner) og pasta (fra 110 til 160 kroner). Helt italiensk var det forresten ikke, med ravioli-retter som Hitra Blå (med nettopp den trønderske osten) og Bombay (med kylling og grønnsaker i karrisaus). Og på biffronten er det både texmex og gresk å få, i tillegg til Bombay.

Synd bare at det var litt vanskelig å vite hva man kunne bestille til tider. At man vil sparke til salaten sin («reke salat») i stedet for å ha reker i den («rekesalat»), er det mulig å skylde på språkvansker. Men «bernais» og «filèt» er matuttrykk som ikke skrives slik på noe språk. Ikke spesielt tillitvekkende start, altså. Når man ikke tar maten sin alvorlig nok til å skrive den riktig, så går det som kjent heller ikke an å være trygg på at man klarer å lage den riktig.

Til gjengjeld så menyen innbydende ut i seg selv, og var til og med utstyrt med visdomsord med tiknytning til mat. «Hvor mange vakre tanker kan det ikke komme av et godt måltid?»

Men nok om Mortens språklige kjepphester. Her ble det forretter fra en relativt kort liste, hovedretter fra et svært rikholdig utvalg, og ingen vinflasker fra det ganske hyggelige kartet, størrelse og beliggenhet på restauranten tatt i betraktning.

En hyggelig kelner forklarte både godt at den sukkerfrie colavarianten var Pepsi Max, ikke Coca-Cola Light, og at man dessverre ikke hadde lam den dagen fordi råvarene skulle være ferske – men at det istedet vanket ekstra storfe på den som bestilte Biff 1814 (indrefilet, lammefilet og kyllingfilet).

Og så tok det tid. Etter at brusen var kommet på bordet, ble det lenge å vente på forrettene. Her burde man gjort som mange middelhavsrestauranter gjør. Både italienske, spanske og tyrkiske restauranter pleier å ha noe godt og nybakt å sette på bordet sammen med hvitløkssmør eller olivenolje. Det enkle knepet ville funket godt på Eidsvoll, også, og gjort ventetiden mindre merkbar.

Imens hørte Morten og avkommet på musikk fra opptil flere av landene rundt Middelhavet – selv om ingen var helt sikre på om sangerne som supplerte Eros Ramazzotti og de bouzouki-spillende grekerne, kom fra Algerie, Tyrkia eller et helt annet sted.

Da maten først kom, tok det også sin tid. Den ene av de tre varme forrettene kom som den skulle. Den andre kom samtidig, men uten bestikk. Den tredje lot vente på seg, og kom ikke før etter at Morten hadde både etterlyst og fått spiseredskapen sin. Akkurat for mangelen på bestikk var servitøren for øvrig full av beklagelser.

Morten spiste snegler. Klassiske med hvitløksmør, men heldigvis ikke med klassisk, fransk loff. Baker man først italiensk, så må man jo gjøre det gjennomført.

Dessverre var smaken mindre gjennomført. De fleste sneglene smakte mer eller mindre ingenting. Ikke smøret, heller. Bare noen biter av skall skilte dem ut fra det du vanligvis får. Men to av sneglene viste seg å smakte helt greit.

Avkommet var mer eller mindre fornøyde – henholdsvis med en løksuppe som var full av både løk, ost, brød og smak, og med nachos som var litt tamme, kom som en porsjon nesten like stor som en hovedrett, og i ettertankens lys var ganske så passende likevel. Den tamme smaken kunne nemlig forklares med at det var husets egen, italienske tomatsaus som var utgangspunktet, i stedet for en eksilmeksikansk salsa.

Nachospiseren håpet om at de andre rettene kom «back to back», som det heter på utenlandsk. Han fikk ønsket sitt mer enn oppfylt, siden han ikke en gang var halvferdig med nachosene før hovedretten hans kom. Men ikke de to andres.

Den tidlige hovedretten var dagens desiderte høydepunkt, så lenge man ikke dveler ved ankomsttidspunktet. Liten for den som er vant til billige og gode pizzarestauranter i Sverige eller overprisede og deigfulle ditto i Norge. Men godt forsynt med fyll, velsmakende, og bedre og bedre etterhvert som den ble fortært. Avkommet kåret den til noe av det beste på området «pizza av italiensk type i Norge». Skulle pizzaen fått et terningkast alene, så ville selskapet diskutert om det skulle være fem eller seks.

Morten valgte «Black and White» til hovedrett. Indrefilet og kyllingbryst, med bakt potet og to typer saus. Både béarnaise og trøffelpeppersaus. Det beste med den retten – med to stemmer mot én – var kyllingbrystet. Et mørt stykke som ikke var stekt lenge nok til å gå i tørrhetsfella, velkrydret og saftig. Selv om det altså var dissens om kryddervalget. Grønnsakene til: dypfryst og tint blomkål og brokkoli, som hadde vært gjennom såpass behandling i frysere og kjeler at det som en gang hadde vært av smak, stort sett var borte.

Tredjemann hadde bestilt nettopp det som sto først på kjøttmenyen: Biff 1814. Den skulle bestått av indrefilet, lammefilet og kyllingfilet, med husets saus, grønnsaker og fløtegratinerte poteter.

For å ta det hele i kronologisk rekkefølge, så forsvant altså lammet til fordel for mer biff. Allerede da lurte avkommet på hvorfor hun ikke ble spurt om hvordan hun ville ha biffen stekt.

Da maten kom, forsto alle at de burde tatt opp steketiden på egenhånd. Akkurat som Mortens indrefilet var nemlig avkommets indrefilet mer stekt enn de hadde kommet til å bestilt på egenhånd. Som indrefileten var også kyllingen den samme som Morten hadde fått (veldig bra, med to mot én stemme).

Mer ubestemmelige var de siste kjøttbitene på tallerkenen, de som kom i stedet for lammet. Rent fysisk besto de nok av filet. Men tilberedningen hadde gitt dem en konsistens som kokt grytekjøtt, og en smak mer i retning av vilt (og i denne sammenhengen var ikke det positivt).

Avkommet reagerte ellers på de fløtegratinerte potetene, som var rikelig smakssatt med dill. For den som liker dill, var de meget gode. Men avkommet, som er mer skeptisk, ville gjerne hatt den informasjonen på forhånd. Det er smart når man gjør sin egen vri på noe kjent, å fortelle det på menyen. Det kan friste noen, og det kan også få dem som ikke liker vrien, til å velge noe de heller vil ha.

Akkurat dill er en slik vri. Som Geir Skeie forteller når han snakker om Bocuse d'Or-seieren sin: Han hadde tenkt å bruke dill, men ble anbefalt å velge noe annet. For dill er det jo ingen som liker utenfor Sverige. Og Norge, da, til dels.

Til slutt valgte selskapet temmelig standard, fra en dessertliste som ikke var lang eller revolusjonerende. Noen italienske is-retter ville gjort seg.

I notatene står det «veldig kjedelige kaker, gode skogsbær». Eplekake med is var akkurat som eplekake med is alle andre steder. Ostekaken likeså, og den hadde stått så lenge at ostekremen hadde tatt farge av geléen. Slikt – å stå lenge – er vellykket for smaken på alt fra bløtkake til fårikål, men ikke på ostekake.

Dermed var det de varme skogsbærene med vaniljeis som kom ut som den mest vellykkede av dessertene. Kombinasjonen varme bær og is er såpass enkel og samtidig så lett å gjøre lokal, at det er overraskende at den ikke finnes flere steder.

1814 hadde mange tekniske og praktiske vansker den dagen Morten og avkommet var der. Det manglende lammet er nevnt. I tillegg streiket kaffemaskinen, så det var ikke annet enn norsk traktekaffe på menyen. Ikke var alt like greit med betalingsterminalen heller – uten at det skal være sagt om det skyldes terminalen eller Mortens kort.

Innendørs er for øvrig 1814 et skikkelig koselig sted; i hvert fall så lenge det er ryddig. Innredningen er en fascinerende blanding mellom det italienske og det lokale, med både italiensk fontene og stort Eidsvoll-bilde. Litt rotete med en stolstabel bak fontenen den dagen Morten og avkommet var innom. Og toalettet var ikke merket (det var forresten ikke selve restauranten, heller – når du kommer dit, vet du ikke hva plassen heter før du får menyen). Men summa summarum: Riktig så hyggelige omgivelser også om man ønsker å spise inne.

Særig hvis man velger pizza.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Miljø

Service

Pris

Eidsvoll Restaurant 1814

Sundgata 17, Eidsvoll

Besøkt: 27. juni 2010 kl. 18.10

Tre hovedretter, tre forretter, tre desserter og seks flasker brus: 1106 kroner.

Varighet: 80 minutter

Blodig alvor (eller: bloody good)

2010-06-04T15:03:00.001+02:00

Holmenkollen Restaurant, Oslo

Det er enkelt å ty til ordspillene. Men egentlig er det ganske unødvendig. En lunsj på Holmenkollen Restaurant er nemlig en trivelig, velsmakende og (om ønskelig) kjapp opplevelse. Dessuten tar man seg faktisk tid til å lære opp medarbeiderne sine.

Det er åpent under oppussingen, får man vite når man ankommer restauranten helt oppunder Holmenkollens nasjonalbyggeplass til lunsj en varm juni-fredag. Hyggelig å bli informert. Her var det nemlig såpass få spor av oppussing at det ville vært fullt mulig å gå glipp av den om man er mer opptatt av mat enn av byggenæring.

Morten vaklet mellom innbydende terrasse og den sikkert mer korrekte løsningen: En inngangsdør. Men heldigvis var valget enkelt. Mens inngangsdøren var flankert av en falmet middagsmeny, hadde terrassen eksponert laminerte lunsjmenyer, hendig plassert så det var bare å droppe formalitetene og gå rett inn der det er som mest hyggelig å sitte på en solskinnsdag.

Et oppslag ved inngangen etterlot ingen tvil for den som behersker språket (deromkring er det kanskje en og annen turist som ikke gjør akkurat dét): Bestille gjør man i baren inne. Slikt er det greit å få skikkelig informasjon om. Den som ikke er lokalkjent, lurer alltid, og Morten har mange ganger opplevd gjester som har klødd seg i hodet og valgt en annen restaurant for å unngå risikoen for å gjøre feil.

Lunsjmenyen var en hyggelig blanding av norsk «hakket over gatekjøkken» (pasta og BBQ-burger) og skandinaviske retter med røtter litt lenger tilbake (fiskesuppe og «Pytt Bellman»). Men i tillegg fristet den med klassiske smørbrød, dagens kjøtt- og fiskerett og et hyggelig utvalg kaker og desserter.

Prismessig slet Morten litt med å forstå logikken. Her lå nemlig hovedrettene helt nede i 145 kroner for de billigste, mens dessertene kostet 125 kroner. Den som tenker kost-nytte på kosten sin, kan følgelig være kosteffektiv (huff, nå begynner Morten å bli lei av sine egne ordspill) ved å velge hovedrett og kake, og la desserten være.

På drikkesiden overrasket menyen positivt. Fem viner i glass – både champagne, hvit og rød, og både fransk, italiensk og tysk – er mer enn de fleste middagsmenyer kan skilte med. Dessuten var de vanlige brusflaskene supplert med Salé mineralvann og Ringi gårdspresset eple. Og på toppen av det hele sto det sju forskjellige ølsorter på menyen. Til lunsj.

Hovedankepunktet mot menyen var et snev det som man møter så mange andre steder: Ordskillersyken. Restauranten har hverken lunsjmeny eller à la carte-meny, men bruker i stedet skrivemåten «lunsj meny» og «a la carte meny». Morten sier som så ofte før: Hvis man demonstrerer for gjesten at man ikke klarer å skrive om maten, så gir man inntrykk av at man heller ikke klarer å lage den, og at man egentlig ikke bryr seg så voldsomt.

Morten lurte lenge på smørbrødet med matjessild. Var dette ekte norsk matjes, jomfrusild som man får den i Nederland og Tyskland, eller var det kryddersilden som svenskene kaller matjes? Men det fant han aldri ut. Det fristet nemlig med noe annet enn smørbrød.

Og dessuten var det én anledning som var for uventet til å la gå fra seg. På menyen sto nemlig noe så sjeldent som blodpudding. Hjemmelaget, og med bacon. Fornyet husmannskost av en sort som man slett ikke venter å finne i Holmenkollens umiddelbare nærhet, og attpåtil menyens billigste hovedrett.

Til så urnorsk, kraftig kost var det vanskelig å unngå et glass øl. En Morten i det nysgjerrige hjørnet oppdaget en sort han ikke kjente: Menabrea Bionda. Dermed stilte han spørsmålet som en eventuell snobbete servitør som ikke tør bevege seg utenfor det franskinspirerte, ville hevet et foraktelig øyenbryn over: «Hvordan passer dette ølet til blodklubb?»

Reaksjonen var mer rådløs enn overbærende. Men før servitøren bak disken hadde kommet lenger enn til å stotre, så åpenbarte det seg en blid og informativ fagmann fra kjøkkenet. Og høflig – selv om det kanskje blir litt i overkant å omtale Morten som «unge mann», så er det et godt knep både overfor den som har overdrevne tanker om sitt eget utseende og overfor den som inntar et lett ironisk forhold til det hele.

Uansett: Fagmannen (eller kjøkkensjefen, for alt det Morten vet – han satt i hvert fall inne med kunnskap en kjøkkensjef verdig) kunne fortelle at Morten hadde funnet seg en gammel lunsjmeny. Nå solgte man ikke Menabrea Bionda lenger, for det var blitt for dyrt. Dessuten ville det ikke passet uansett. Det var for bittert, og lå nærmest opptil Stella Artois, kunne han opplyse.

Nei, til blodklubb trenger man noe søtlig. Dermed var han ikke i tvil: Morten burde kjøpe en Erdinger.

Enhver som kjenner Morten Matglad, vet at det å anbefale hveteøl er et godt knep for å sikre seg ekstrapoeng. Men denne gangen hadde han faktisk sett seg ut Erdinger'n allerede på forhånd. Godt likevel å få antagelsen bekreftet av noen som har fagbrev på at han kan slikt.

Vår mann fra kjøkkenet sa rett ut at servitøren bare hadde arbeidet på restauranten i to dager og ikke lært seg alt ennå. Forfriskende ærlig, og en god måte å skape kontakt og få gjesten til å føle seg som om han vet litt mer enn alle andre. Det er ikke flaut å være uerfaren – mangel på erfaring er vanligvis noe som går over med tiden. Dessuten: Hun hadde lært godt allerede, og håndterte spørsmålene om dagens kjøtt og dagens fisk langt bedre enn mange andre ferske servitører.

Fagmannen gikk rett over til å lære sin nyansatte hvordan hun skulle skjenke sin Erdinger. Her var det ikke bare «hell slik og rist til slutt», men med fyldig forklaring om hvorfor glasset skal holdes som det skal, hvordan ølet er gjæret, hvordan det ligger igjen gjær på bunnen av flasken og hvorfor flasken må virvles rundt til slutt for å få med gjær-restene opp i glasset. En drøm for en som liker sin Weissbier, med andre ord.

Morten satte seg til for å nyte sol og utsikt, og fikk snart selskap av et utvalg germanske og slaviske språk ute på terrassen. Men maten som kom, den var umiskjennelig norsk.

For å ta ølet først, som Morten hadde gjort, så var det liten tvil om at valget var godt. Hveteølets sødme sto godt til den kjente, om enn ganske milde, blodsmaken – og fruktigheten passet godt til blodpuddingens konsistens.

Puddingen kom som en tykk skive med lett stekeskorpe. Blodmat-tradisjonene varierer som kjent kraftig bare fra den ene enden av Østlandet til den andre. Men denne puddingen var ikke egnet til å fremmedgjøre noen. Ren, gjennomført smak, luftigere og mildere enn blodklubben som er mulig å få i endel dagligvarebutikker. Den som foretrekker rosiner, ister eller andre klumper i puddingen, får det ikke her.

Istedet var det tilbehøret på utsiden av blodpuddingen som sørget for å bygge ut smaksopplevelsen. De smale baconstrimlene var også milde. Ikke av de magreste, ikke av de varmeste, men godt tilbehør.

I tillegg var tallerkenen fylt med tyttebær og eple. Tyttebær som virkelig smakte av bær. Ikke sukkerlake som mange ferdigsyltetøy-sorter består av, og ikke en haug med harde kuler som du risikerer å få om du bestiller hjemmerørt til julebordet. Morten er ikke en klassisk tyttebær-mann, men nøt Holmenkollen-varianten.

Eplene var raspede og syrlige. Antagelig ville de vært enda bedre om de hadde vært skrelt først. Skallet tok rett og slett litt av oppmerksomheten fra blodpuddingen: Konsistensen var slik at i en munnfull med pudding, eple og tyttebær samtidig, var det epleskrellet som ble igjen i munnen til slutt og ga ettersmaken. Det burde jo vært hovedingrediensen som fremsto som showets stjerne.

Kanskje enkelte ville savnet brød eller poteter til blodpuddingen. Morten klarer å bli gørrmett uten karbohydratene, også, og synes tilbehøret var et godt valg.

Siden desserten ikke ble med i bestillingen denne gangen, så gikk hele måltidet svært raskt for seg. Det er viktig til lunsj. Har man god tid, så kan man sitte så lenge man vil og blir ikke stresset av servitører som gjerne vil ha ut gjesten så fort han har betalt. Har man bare vanlig lunsjpause, så trenger man den ustressede effektiviteten.

Meny

Hovedrett

Drikke

Miljø

Service

Pris

Holmenkollen Restaurant

Holmenkollveien 119, Oslo

Besøkt: Fredag 4. juni 2010 kl. 11.05.

Hovedrett og en halvlitersflaske øl: 233 kroner.

Varighet: 30 minutter.

Vil, vil, men får det ikke helt til

2010-05-27T21:18:00.003+02:00

Hamarstua Spiseri, Hamar

Midt mellom fuglekvitter, solnedgang og vernede ruiner ligger alt til rette for en opplevelse av de sjeldne. Men skal du spise på Domkirkeodden på Hamar, så må du nok være forberedt på at omgivelsene er mer minneverdige enn maten.

Kjeller eller strand? spurte Morten. De to unge damene i bilen vaklet ikke så lenge. Det ble strand. Selskapet hadde nemlig gjort hjemmeleksa, googlet Hamars restauranter og kommet opp med en håndfull som så fristende ut.

Hamarstua skilte seg ut på beliggenheten – godt utenfor sentrum, og i nærheten av stranden, ifølge beskrivelsen. At det rett og slett var på Domkirkeodden, med utsikt til glassinnkledte ruiner, det oppdaget ikke selskapet før etter første passering.

Men beliggenheten borget for det beste. Selskapet spaserte gjennom et lokale med inventar så innlands-nostalgisk som seg sømmer de museale omgivelsene, men bestemte seg for nettopp det; å spasere gjennom og fortsette ut på terrassen. Grovsnekrede, brune hagemøbler med mjøsutsikt egnet seg godt på en av vårens første godværskvelder.

På vei ut til terrassen ble selskapet invitert til å ta med seg menyene, og fikk beskjed om at servicen skulle komme. Og det gjorde den, sammen med gjøk og sisik, trost og stær. Vel, for å være helt korrekt: Kelner og meny, trost og stær. Gjøken og sisiken hadde vel nok å gjøre annetsteds.

Servitøren hadde også litt å gjøre, men var ikke overarbeidet. Morten og selskapet innfant seg nemlig mot slutten av det som kunne være et fornuftig tidsrom for en treretter utendørs, og hadde ikke selskap av mer enn tre andre bord med gjester.

I reklamefolderen sin forteller Hamarstua at staben har et morgenrituale med å sette opp dagens meny ute på terrassen mens de ser utover Mjøsa åkrene på Nes. Det høres vakkert ut. Om det virkelig er slik? Vel, den menyen som ble presentert denne maidagen, så i hvert fall ikke ut som den var satt opp samme dag. Til det virket den både for ferdigtrykt og for velbrukt.

Størrelsen på menyen, derimot, kunne godt harmonert med en slik «dagens»-tankegang. Den baserte seg på et fåtall råvarer, som gjerne var brukt i flere av rettene. Dessverre ga det snarere inntrykk av manglende fantasi enn av friskhet og aktualitet. Den manglende fantasien syntes enda bedre da maten faktisk kom på bordet og det viste seg at også det tilbehøret som ikke kom frem i menyen, var mistenkelig likt fra rett til rett.

Mortens råd i slike tilfeller er å være modig nok til å kutte menyen enda mer. Hvis man faktisk ønsker å lage en liten meny basert på dagens tilgjengelige råvarer, så kutt like gjerne ned til bare ett eller to alternativer til forrett, hovedrett og dessert og gjør de få rettene skikkelig, i stedet for å gjøre dobbelt så mange retter halvhjertet.

Ta da samtidig med at blåskjell – hovedingrediens i én av hver av forrettene og hovedrettene – ikke var å få. Det er enkelt å akseptere at man går tom for enkelte råvarer mot slutten av kvelden hvis alt er så ferskt og nykomponert som Hamarstua liker å gi inntrykk av. Men når menyen bare inneholder tre-fire forretter og ditto hovedretter, så er det god kundebehandling å fortelle gjestene at blåskjellene er spist opp før kundene bestemmer seg for å bestille dem. (Og i parentes bemerket: Eksellent kundebehandling ville vært å si at det ikke var igjen mer blåskjell, men at kjøkkensjefen kunne lage en annen rett som ikke sto på menyen istedet).

På plussiden bød Hamarstua på en overraskende spennende vinliste – og ikke minst en bevisst holdning til hva som serveres. Det legges vekt på at det som finnes på menyen, i størst mulig grad skal være lokalt og økologisk. Slikt kan gi god miljøeffekt, god smak og enda mer betalingsvillige gjester. Morten hadde gjerne sett dette aspektet enda tydeligere, med historier om hver enkelt rett og hvor råvarene kom fra.

Da forrettene kom, var Morten litt misunnelig på deler av selskapet. Andebryst med jordbær, alfalfaspirer, cherrytomat og salat fristet enda mer da det kom på bordet enn da menyen ble lest.

Nå var det Mortens uttrykkelige forutsetning for å spandere middag på de to unge damene, at han måtte få smake litt, så dermed fikk han konstatere at joda, det var friskt og godt, men andebrystet var litt for gråstekt til at det var perfekt. Likevel: Dette er en rett som bare kan bli enda bedre når de lokale jordbærene kommer. Hedmarken er tross alt ett av den håndfullen områder som krangler om hvem som tilbyr Norges beste jordbær.

Den andre unge damen bestilte kamskjell med serranoskinke. Her kom dagens første – men dessverre ikke siste – grove tabbe. Kamskjellene manglet nemlig skinke! Ytterligere kommentarer er vel overflødige. Noen bommerter er mer tilgivelige enn andre; å tilby en rett basert på to hovedingredienser og glemme den ene, er ikke en av dem.

Morten selv var heldigere. Forretten hans skulle inneholde akkurat det samme kamskjellet og de samme serranoskivene, men sammen med både grønn og hvit asparges. Lekkert anrettet, med fargespill og synlig, nypåstrødd flaksalt. Men det var bare å konstatere at selskapets serrano-manglende representant ikke gikk glipp av noen stor opplevelse. Den ristede skinken ble heller smakløs. På den positive siden: Aspargesen var god og varm da den ble servert. Det var dessverre ikke resten av forrettene.

Til hovedrett hadde de tre bestilt henholdsvis laks, torsk og entrecôte. Her kom tabbe nummer to. Servitøren hadde bommet på «husketuren» sin inn igjen på kjøkkenet med bestillingene i hodet. Det hadde selskapet allerede erfart da han kom tilbake for å spørre Morten om det var laks eller torsk han skulle ha og Morten sikret sin torsk. Men da maten kom, hadde han rett og slett glemt hele laksen, og erstattet den med entrecôte. Det er vel bare én ting å si: Det er ikke flaut å skrive ned bestillingene. Tvertimot – det er faktisk profesjonelt. Og fornuftig.

Nå skal det sies at selskapet ble betjent av en smilende, hyggelig og svært behagelig servitør. Dessuten: Da feilen ble kommentert, var håndteringen eksemplarisk. Gjesten fikk sin laks så raskt som overhodet mulig, entrecôten ble stående på bordet i tilfelle selskapet hadde lyst på litt ekstra å spise, og den rammede fikk desserten sin gratis. Velviljen og den hyggelige reaksjonen redder servicen fra en ener på terningen. Sammen med en smilende mann som plasserte ut blomsterkasser mens selskapet hygget seg med vær og utsikt.

Det skal også sies at da laksen endelig kom, så var den så varm som den skulle. Der skilte den seg positivt ut fra resten av maten. Hamarstua slet nemlig med å få varmrettene varme frem til bordet. Det skyldtes ikke at gjestene spiste utendørs – det var ikke mange metrene bort til bordet. Inntrykket er vel heller at det skyldtes rutinene; enten ved at maten ikke ble hentet raskt nok eller at ikke alt ble ferdig samtidig. Til gjengjeld var det ikke spor av den smørdampede nykålen som sto i menyen.

I mellomtiden hadde de to andre i selskapet kommet godt igang med sine hovedretter. Entrecôten var seig, og potetene var rett og slett ikke av særlig god kvalitet. De fikk Morten til å tenke på potetene som ble servert i enkelte militærleirer i hine hårde dage, den gangen storparten av unge menn var inne til førstegangstjeneste og ble forpleid på en måte som sjelden kvalifiserte til høye terningkast. Her var det råvarene som ikke holdt: Bismaken som ikke burde vært på potetene, kom ikke fra kjøkkenet.

For Morten var den en liten, pikant detalj ved hovedretten som virkelig gjorde middagen minneverdig – sammen med fuglesangen og solnedgangen, selvsagt. Sammen med spinatpuré, alfalfaspirer og poteter kom nemlig den stekte torsken med andelever, tørkede aprikoser og en vaniljesmakende soyasjy som er noe av det beste Morten har fått denne våren.

Det er litt spesielt på en restaurant som påberoper seg de lokale råvarene fra innlandet, at det er torsk, vaniljesmak og aprikoser som fortjener de store ovasjonene. Men denne kombinasjonen er en sikker vinner. Morten vil råde kjøkkenet til å videreutvikle den og gjøre det til en signaturrett – et ikke-hedmarksk innslag på en meny som ellers bør hvile tungt på det lokale. Aprikoser som har fått nok tid i varmen til å bli oppblåste og saftige, en sjy som Morten gjerne skulle hatt oppskriften på (men servitøren visste dessverre ikke at det hadde vært sjy med torsken, en gang) – og andelever som bygget perfekt bro mellom torsken og de søtere ingrediensene. Og i parentes bemerket er det ikke så rart som det kan høres at fisken treffer blink. Det er nemlig Knutstad & Holen – av mange pekt ut som Norges beste fiskeforretning – som driver stedet.

Men etter rosen: Et ankepunkt til. Her ble de samme grønnsakene servert sammen med både torsk, entrecôte, kamskjell og laks. Det var bare entrecôten av de fire rettene som inneholdt «ovnsbakte rotgrønnsaker» på menyen. Kamskjellene skulle for eksempel ha grønnsaker julienne, og hverken laksen eller torsken var satt opp med rotgrønnsaker i det hele tatt.

Ikke særlig gjennomtenkt. Grønnsaker er ikke bare noe man slenger på en tallerken sammen med kjøtt eller fisk og poteter; de er faktisk en viktig del av måltidsopplevelsen.

På terningen er det «Meny»-punktet som får lide for alle disse feilene (inkludert en god håndfull skrivefeil). Maten har Morten bedømt ut fra hvordan den smakte, selv om den ikke var helt som menyen fortalte.

Selskapet måtte altså bare betale for to desserter. På dessertene er det liten grunn til å klage. På kaffefronten fantes det bare vanlig, norsk, svart kaffe med eller uten hvitt i. Men et sted med denne profilen, slipper godt unna uten espresso og andre italienske ord på menyen.

Gratisdesserten var en fyldig creme catalan med godt tilbehør, nok en gang med jordbær, pluss vannmelonsorbet og lakris-is. Som sagt er jordbærene et godt og fornuftig innslag på en slik meny. Morten vet ikke hva Hamarstua gjør resten av året, men når hedmarksbærene kommer, så bør en av dessertene på menyen ganske enkelt være lokale jordbær og mest mulig lokal fløte.

Is- og sorbetanretningen var også som den skulle, og sitronsorbeten smakte mer av fyldig limoncello enn av skarp, vanlig sitron.

Morten bestilte innlandsmat, om ikke direkte lokal, og var fornøyd med at ost fra Avdems Gårdsmeieri i det hele tatt sto på menyen. Så mange gårdsysterier som det er blitt i Norge, så burde spesielt de tradisjonelle restaurantene og kaféene kjenne sin besøkelsestid og sette osten på menyen. Men det skader ikke å gi leverandørene sine riktig navn: Det heter faktisk Avdem Gardsysteri.

Osten kom med godt, forsiktig krydret og ristet brød. Her var den faste gulosten moden nok til å være smakfull. Hvitmuggosten var svært mild. Og blåmuggosten? Kunne med fordel vært bedre temperert.

Selskapet ble sittende akkurat de ti minuttene for lenge til å holde på den gode sommertemperaturen, og dermed gjorde kaffen også godt. Og neste gang blir kanskje gjøk, sisik og et godt glass vin, også.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Miljø

Service

Pris

Hamarstua,

Strandvegen 100, Hamar

Besøkt: Fredag 21. mai 2010 kl. 19.05.

Forrett og hovedrett til tre personer, dessert og kaffe til to, fem glass brus: 1668 kroner.

Varighet: 85 minutter.

Flottere blir det ikke

2010-05-23T23:55:00.004+02:00

Enhjørningen, Bergen

Det skal godt gjøres å slå Bryggen i Bergen på miljø. Det skal godt gjøres å lage mat som er like utmerket som omgivelsene, også. Enhjørningen klarer det. Det er ganske enkelt godt. Og ganske enkelt.

Morten har vært i Bergen mange ganger, og vanligvis har været vært utmerket. En varm maikveld må man utnytte solskinnet, og derfor kunne det vært like naturlig med et enkelt utemåltid denne gangen. Men etter å ha betalt skampris for bittesmå utepils på Madam Felle og Zachen – førstnevnte serverte til og med utenbyspils, fra Oslo – så bestemte Morten seg for å ta middagen innendørs.

Altfor tungt ville han likevel ikke gjøre det på en varm kveld. Dermed ble det den lettere overdrevne påstanden «Bergens eneste fiskerestaurant» som fristet mest. Det finnes nok flere fiskerestauranter i Bergen, men Morten kan godt la seg overbevise om at det ikke finnes bedre.

Enhjørningen er et sted med historie, og ifølge restaurantens hjemmeside hadde gården fått navnet sitt allerede før 1260. Så lenge har det ikke vært fiskerestaurant her, men gården er tilbakeført som den var på 1700-tallet.

Men det får være nok historie for denne gang. Morten ville ha mat, nemlig. Det er slett ikke noe problem på Enhjørningen, for her går det hyggelig, raskt og effektivt for seg.

Det ble knapt nok tid til å konstatere at inventaret er gjennomført, autentisk og hjemmekoselig før servitøren innfant seg med vann og meny. Apropos inventaret: Siden Morten ikke akkurat skrøt av at han hadde tenkt å anmelde restauranten, så er interiør-bildet her sakset fra Enhjørningens egen hjemmeside.

Menyen var eksklusiv, men ikke spesielt jålete. Morten måtte bare håpe at maten ville være bedre enn rettskrivningen. Mange restauranter har langt flere skrivefeil enn Enhjørningen, men «Fiske Restaurant», «Hval carpaccio», «Konge krabbe», «mosarella ost», «fiske trio» og «burre blanc» gir et signal om at man ikke tar jobben sin helt på alvor. Heldigvis ble det med signalet; virkeligheten viste seg å være langt bedre enn rettskrivningen tydet på.

Bestillingen gikk på minuttet, og Mortens hjertesukk om at det ikke var så enkelt å finne en god halvflaske med hvitvin til maten, ble møtt med enhver gjests drømmereaksjon: «Ja, men i dag har vi både Chablis og Sancerre i glass, i tillegg til det som står i menyen!».

I pur glede bestilte Morten ett glass av hver, og dermed ble det Chablis til forretten – løyrom med rømme og løk.

Bare for ordens skyld: Fra Morten kom inn døren og til bestillingen var tatt opp og brød, vann og vin kommet på bordet, gikk det fem minutter. Uten at servitøren hadde virket stresset et øyeblikk.

Det kan jo ikke gjøres stort enklere enn løyrom. Forretten kom enkelt og delikat anrettet på en av de rektangulære tallerknene som det er gått inflasjon i å bruke for tiden – men som ble plassert foran Morten med kortsiden mot ham, som en litt uvanlig touch. Ingenting annet enn rogn, rømme og rødløk. Den faglige utfordringen på kjøkkenet besto bare i å dandere det pent. Men en gjennomsnittlig restaurantgjest er jo først og fremst opptatt av å spise godt; ikke av hvor store utfordringene på kjøkkenet har vært.

Til hovedrett fikk tilbehøret avgjøre valget like mye som fisken. Dermed ble det ovnsbakt brosmefilet med jordskokk. På norsk sto det bare jordskokk, men på engelsk leste Morten seg til at det var jordskokksaus. I virkeligheten ville han kalt det puré. Men det spiller ingen rolle, bare smaken er der. Det var den.

Også i hovedretten lot Enhjørningen råvarene rule. En mengde smaker i én og samme rett, men alle diskrete og perfekt tilpasset hverandre. Enten det var sopp, jordskokk, tomat eller brokkoli – alle ingrediensene kledde hverandre, og ingen var kraftigere enn at de fremhevet snarere enn å overdøyve brosmen. Hva konsistensen angår, var det også tenkt helt riktig: Puréer og myke grønnsaker til brosmens faste konsistens.

Skulle man lete grundig etter noe å sette fingeren på, så måtte det være det som sto på bordet før hovedrett og poteter kom. Ikke at noen av rettene trengte ekstra salt. Men for den som er uenig og vil salte litt til, så fortjener så lekre – og ikke minst så dyre – retter noe mer enn en gammeldags, norsk saltbøsse. Det er mulig at det er gjort slik fordi noen mener at salt- og pepperbøsse passer bedre som en del av miljøet enn det flaksalt og pepperkvern ville gjort. Men det går ikke an å være så opptatt av miljøet at det går ut over maten. For å oppsummere: Morten vil ha flaksalt!

Som avslutning kom det bringebær-panna cotta på bordet (eller «bringebær panna cotta», som det sto i menyen), og servitøren ble spurt om en dessertvin-anbefaling. Den ble ganske enkelt en Sauternes, og slikt drikke slår jo sjelden feil til søtmaten. Men Morten var i det eventyrlystne hjørnet, og kunne nok godt valgt noe mer originalt dersom tilbudet hadde vært der.

Desserten var så variert og i såpass stor porsjon at den ga flere smaksopplevelser i én. Ikke minst kan det være grunn til å fremheve mintsausen som var dryppet mellom sjokoladeovertrukket physalis, jordbær, panna cotta og appelsin. Fyldig panna cotta, frisk mint – joda, Enhjørningen kan mer enn sin fisk.

Prismessig er det både godt og litt mindre godt å si. Trerettersmenyene ligger på hyggelige (for mat av såpass høy kvalitet) 530 kroner. Men 165 kroner for enkel løyrom og 120 kroner for et vinglass er litt i overkant.

Siden Morten begynte med å skryte av omgivelsene, kan det passe å avslutte med å skryte av betjeningen. Her er det snakk om en restaurant som faktisk har voksne servitører. Dét er ingen forutsetning for å yte topp service, men Enhjørningen vet å utnytte den ressursen det er å ha erfarne mennesker som kan på fingrene den maten de arbeider med. Betjeningen ga måltidet ro, men samtidig effektiv og rask oppfølging – og vissheten om at fagkunnskapen finnes rett i nærheten hele tiden.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Drikke

Miljø

Service

Pris

Enhjørningen Fiskerestaurant

Bryggen 29, Bergen

Besøkt: Tirsdag 18. mai kl. 20.00

Forrett, hovedrett, dessert og tre glass vin: 875 kroner

Varighet: 80 minutter.

Original med overraskelser

2010-05-22T16:28:00.003+02:00

Bryggerikjelleren, Lillehammer

Du kjenner mursteinsmiljøet fra den ene kjederestauranten etter den andre. Men Bryggerikjelleren er originalen. Eller en av dem. Stedet har en og annen hyggelig overraskelse i tillegg til den klassiske biffen – men har dessverre glemt røttene og nedprioritert ølet.

Planen var churrascaria på Brenneriet. Men Morten og selskapet gikk glipp av åpningstidene. Her hjalp det ikke at det var onsdag før langhelg – åpent er det bare torsdag. Dermed ble det søsterrestauranten, vegg i vegg.

Morten hadde vært på Bryggerikjelleren mange ganger. Men det var mange år og mange omprofileringer siden. Det vil si: Naborestaurantene har lagt ned, åpnet på nytt, byttet eiere og omprofilert utallige ganger. Bryggerikjelleren har det ikke skjedd de store endringene med. Tiden går; mursteinene består.

Dette er nemlig den typen restaurant som Peppes, Egon og mange andre gjerne vil være. En kjeller i murstein, med bueganger, elghoder og til og med en slede hengende i taket. Forskjellen fra nyere kjeder med låvepanel og rød murstein, er at Bryggerikjelleren er autentisk. Ølkjelleren stammer fra 1855.

Det gjør ikke publikum. Da Morten og selskapet ankom, var det en blanding av voksne par og yngre vorspielere i lokalet, men flest av de siste. Litt tilløp til allsang, og et lydnivå som passer i en bryggerikjeller, men ville vært slitsomt på et spisested med lødigere ambisjoner.

Den raske og hyggelige servicen ble etablert så snart de tre spisegjestene kom innenfor. Menyene kom som de skal, bestillingen ble tatt opp raskt og ledsaget av smil.

Morten er en hund etter røykt mat, og bestemte seg raskt for bøkling på spinatkrem til forrett. De to unge ledsagerne har en tendens til å velge forskjellig, og gjorde det denne gangen, også. Her ble det henholdsvis serrano med honningglasert melon, og sitrusmarinert salmalaks.

Salma er blitt et begrep og et kvalitetstegn som den som setter pris på gode råvarer, legger merke til. Derfor er det et godt trekk av restauranten å bruke varemerket på menyen. Og serrano er en betegnelse som norske restaurantgjester legger enda mer kvalitet i enn det den egentlig inneholder. Det er ikke bellota, ikke en gang ibérico, men i Norge oppleves det som en kvalitetsbetegnelse likevel.

Menyen, ja. Den var fyldig og konsekvent, og bygde opp rundt et bifftema. Hovedrettene var dominert av biff i en rekke kvaliteter og størrelser. Forretter, småretter og desserter var til dels temmelig tradisjonelle, som rekecocktail og hvitløksbrød, men bød også på overraskelser som «Chicken Pepper Cheese» og sticky rice.

Vinmenyen hadde litt av hvert å by på, men kunne med fordel vært mer variert. Prisingen var også i overkant – selskapet hadde ventet seg et bedre utvalg av drikke til en hundrelapp eller to under det som står på menyen.

Morten hadde ingen å dele en vinflaske med, og bestemte seg derfor for en halvflaske. Etter at eliminasjonsmetoden var tatt i bruk, var det bare ett alternativ igjen. Da først alle de italienske rødvinene forsvant ut (til Italia skulle selskapet reise om et par dager) og så Periquita ble valgt bort (been there, done that, bought the t-shirt, mange ganger), ble det en chilener, en Casillo del Diablo 2008.

Den største mangelen på drikkemenyen var likevel ikke vin. Det er litt stusslig at en så gjennomført og tradisjonsrik bryggerikjeller ikke legger litt mer vekt på øltilbudet sitt. Tenkte Morten nostalgisk, og mimret litt rundt 80-tallets halvlitre med Lillehammers egen eksport.

Da drikkevarene kom, ble det fort tydelig at servitøren ikke helt hadde dagen når det gjaldt å åpne vin. Her havnet både kniv og opptrekker feil. Men servitøren var klar over det selv, og lo litt av problemene i stedet for å late som ingenting. Selvironi er alltid en god kontaktskaper.

Forrettene varierte både i kvalitet og mottagelse. Den fiskespisende delen av selskapet reagerte først og fremst på at tilbehøret til laksen burde vært kaldt. Med lunkent tilbehør ble laksen også varmet opp unødig. Sammen med sitrusmarinade og en fennikelsjy med karakter, ble konklusjonen at her var det mye smak på alt unntatt laksen. Slik bør det jo ikke være.

Kjøttspiseren opplevde noe av det samme. Skinken smakte ikke spesielt kraftig. Ruccola og parmesan – med andre ord: Italiensk tilbehør til spansk skinke – var som den skulle. Den store overraskelsen var honningen. Den var det mye av, den smakte sterkt, og den hadde fått følge av honningmelon. Det er ikke ofte man opplever at spekeskinke overdøves av honning, men det skjedde her.

Dermed var det nok Morten som var mest fornøyd med forretten. Bøklingen kom med god pumpernickel og ditto spinatkrem. «Godt valg» sto det på notatblokken etterpå. Og alle var enige om at porsjonsstørrelsen var utmerket. Liten nok til at det var rikelig med plass til hovedretten, stor nok til at man faktisk fikk en skikkelig smak av det man har bestilt. Men for to av tre forretter ble altså hovedingrediensen overdøvet av tilbehøret.

«Til hovedrett velger jeg kjøtt. Gjerne lam, men jeg er slett ikke nødt,» som Hege Schøyen sang i «Gourmetsangen», sammen med Øystein Sunde. Denne gangen var det Morten som valgte lam, men resten av selskapet satset på annet kjøtt.

Selskapets gjennomførte kjøtteter gikk på biffmenyen og 300-grams indrefilet med béarnaise og fløtegratinerte poteter. Den blodige biffen ble ikke riktig så blodig som han ønsket, men han var fornøyd likevel. Kjøtteteren har nemlig spist biff i såpass mange land at han vet at «rå» i Norge gjerne er det samme som «medium» i mange andre land – og etter norske forhold var dette både blodig og mørt.

Fiskespiseren droppet fisk til hovedretten, og ville gjerne ha tournedos med bacon og champignonsaus. Problemet var at hun ikke hadde spesielt lyst på de fløtegratinerte potetene som hørte til. Hun spurte om det ikke gikk an å bytte dem ut med båtpoteter, og ble møtt av en lydhør servitør som gjerne byttet, men varmt anbefalte urtestekte amandine-poteter istedet. Anbefalingen viste seg å være en sikker vinner. Tournedosen skulle hun gjerne hatt litt mindre stekt. Men ellers førte kombinasjonen sjampinjongsaus og grønnsakseng til positive kommentarer.

Morten satset på lammecarré, og var svært spent på kombinasjonen med lammepølse. Den viste seg å være utmerket. Kjøttstykker med velsmakende stekeskorpe utenpå, rosa og fristende inni – og en grov, saftig og velkrydret pølse av den typen du definitivt ikke får kjøpt på Rema for femti kroner kiloen. Rotmos og urtesjy komplementerte det hele godt. At noen tør å satse på kvalitetspølse, fortjener ros. På det området må restauranter flest se seg knust av dagligvarebutikkene nå for tiden.

Ankepunktet kom på alle de tre middagsporsjonene. Ikke det at ikke brokkoli passer godt til både indrefilet, tournedos og lammecarré – selv om det er litt fantasiløst å trøkke den samme buketten innimellom alle slags kjøttstykker. Nei, problemet var først og fremst at brokkolien ikke var skikkelig varm.

Selskapets fiske- og tournedosspisende innslag har ikke sansen for uskreven italiensk lov om at cappuccino bare skal drikkes rundt frokosttid. Og kunden har alltid rett, dermed ble det cappuccino til desserten.

Selve desserten var det verre å bestemme seg for. Her hadde Bryggerikjelleren en fantastisk løsning for alle søthungrige som sliter med å bestemme seg. «Grand Dessert» var et potpurri med smaksprøver fra store deler av dessertmenyen. Denne dagen besto den av karamellisert ananas, eple-crème brûlée, bringebærsorbet og Grand Marnier-sufflé. Kunden jublet over tilbudet, og var nesten like fornøyd med utførelsen.

For ikke å snakke om cappuccinoen. Vanligvis er designen som Coca-Cola har valgt på kaffetilbudet sitt, Chaqwa, litt for dominerende når den kommer utenfor kaffebarens formspråk. Men Bryggerikjelleren er røff nok til at den digre, svarte koppen med den prangende logoen faktisk ikke så så ille ut.

Etter en stor indrefilet er kanskje ikke frukt et åpenbart valg, men her tok selskapet karamellisert ananas med vaniljeis og pekannøtter, pluss en helt vanlig, svart kaffe. Nøttene falt ikke særlig i smak, men det handler nok mer om smak og behag enn at kjøkkenet ikke har gjort jobben godt nok. Ananas, is og annen frukt satt derimot som den skulle.

Morten valgte Grand Marnier-suffléen i fløteplett, med bringebærsalat og vaniljeis. Ikke at han visste hva «fløteplett» er, men det skal han trolig ikke være så altfor flau over. Ordet gir nemlig bare ett eneste treff på Google – på Bryggerikjellerens meny. Men egentlig er det rett og slett et annet navn på en dessertpannekake. Godt smakte det uansett.

Siden han var litt sår i halsen, bestilte han seg en irish coffee, også. En virkelig fulltreffer. Denne blandingen finnes i et utall varianter, og det er ikke slik at de fineste restaurantene nødvendigvis er de flinkeste til å mikse sin irske kaffe. Men Bryggerikjelleren kunne sine drinker (restauranten reklamerer for øvrig med baren midt i lokalet). Her lå kremen som det lokket den skal være, og revet sjokolade ga drinken det lille ekstra.

Morten er til og med villig til å godta at den ble servert med sugerør, så lenge det skjedde på denne måten. For kjennere er det en dødssynd å drikke irish coffee med sugerør, og en viktig del av smaksopplevelsen er nettopp den krembart-givende prosessen det er å sile kaffe og whiskey (jada, det skrives med e i Irland) gjennom lokket. Men det må være lov å drikke sin drink som man vil, Bryggerikjelleren er den typen restaurant som tiltrekker seg flere enn bare de mest snobbete gourmetene – og ikke minst: Sugerøret lå løst oppå glasset, slik at man kunne velge selv.

Morten slikket seg rundt munnen både på grunn av krembart og god dessertsmak, kikket over en regning som manglet irish coffee – og endte opp med å få beskjed om at neida, når den ikke sto på regningen, så skulle han da slippe å betale for den. En flott måte å snu en glipp til noe som gjesten husker som en positiv opplevelse.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Drikke

Miljø

Service

Pris

Bryggerikjelleren

Elvegata 19, Lillehammer

Besøkt: Onsdag 11. mai kl. 20.00.

Forrett, hovedrett kaffe og dessert for tre personer, tre brus og en halvflaske vin: 1977 kroner.

Varighet: 105 minutter.

En indisk frukthage

2010-05-12T20:58:00.004+02:00

Agra, Lillestrøm

Seks frukter, tre chutneyer og to norske bærsorter – og det var bare pynt og tilbehør. Agra på Lillestrøm sparer ikke på anstrengelsene for å gi deg en kombinasjon av smaker og farger som du sent vil glemme. Resultatet er absolutt respektabelt, men denne gangen var det servicen som var høydepunktet.

Klisjé-anmeldelsen av et ikke-vesteuropeisk spisested begynner gjerne som følger: Du trenger ikke å dra til X1 (fyll inn et passende land eller en stor by) for å spise x2 (fyll inn et passende kjøkken fra samme land) – du kan bare dra til Y (fyll inn en norsk by).

Morten skal ikke begynne slik, og kommer ikke til å fortelle at det ikke er nødvendig å dra til India for å spise indisk. Akkurat som meksikansk (eller kinesisk) mat på en meksikansk (eller kinesisk) restaurant i Europa, ikke smaker som meksikansk (eller kinesisk) mat i Mexico (eller Kina), så er også indisk mat i Europa litt tilpasset europeiske ganer.

Derfor var det med forventninger om et indisk måltid etter europeisk målestokk Morten observerete en liten gruppe gjester prøve å åpne en dør mellom flotte søyler i Lillestrøms storgate. «Agra,» sto det. Men døren var stengt. Så viser det seg at den flotteste inngangen er forbeholdt etablissementets Buddha Lounge Bar. Restauranten, derimot, har inngangsdør ved siden av, opp en skrå gang og bort til et skilt som ber spisegjestene være så vennlige som å gå opp trappen.

Når du kommer opp i riktig etasje, er du ikke i tvil om at du har gått riktig. Her finner du innredning og dekorasjoner slik du venter deg på en indisk restaurant, og diskret musikk som ikke er utpreget europeisk, men heller ikke påtrengende indisk.

Da Morten kom inn, var det ingen ansatte å se. Agra er nemlig en restaurant av den sorten som stoler nok på gjestene til å la dem finne sitt eget bord. En tidlig tirsdagskveld i en uke der folk flest styrer restaurantbesøk og annen hygge til en kommende langhelg, var det rikelig å velge mellom. Morten valgte et tomannsbord ved vinduet – en av fordelene med å ha restauranten i annen etasje, er jo å ha litt bedre utsikt over gateplanet. Ikke det at Storgata i Lillestrøm bød på særlig aktivitet denne kvelden, men hadde det skjedd noe, så hadde man i hvert fall ikke fått glipp av det.

Servitøren kom bort to minutter etter at Morten kom inn, og derfra og ut måltidet var oppfølgingen upåklagelig. Ikke av typen «I dag har kjøkkensjefen fått tak i virkelig gode råvarer til rett A, og jeg kan anbefale vin B til». Nei, her var servicen av den stillfarne «Gjesten vet at jeg alltid er tilgjengelig, men jeg skal ikke forstyrre»-sorten. Det ble ikke vekslet mange ordene underveis, men alt var smertefritt og hyggelig.

Norge har fått et bredt spenn av indiske restauranter etterhvert. Fra de enkle, kjappe med standardrettene, til de eksklusive, varierte der selv en spesialist på subkontinentets mange kjøkken klarer å finne noe spennende og uventet. Menyen på Agra ligger overraskende langt i retning av den siste kategorien.

Ikke at det er uoverkommelig mange alternativer på menyen – den er ikke særlig lenger enn gjennomsnittet. Men mer at de alternativene som er, er litt mer sjeldne og interessante enn de grunnleggende kylling tikka og lam tandoori. Dessuten har Agra gjort det grepet som gjør livet så mye enklere for den som ikke er spesielt dreven i indisk mat, for den som sliter med å velge drikke til hver enkelt rett og for den som bare har lyst til å bruke tiden på annet enn å lese menyen. Her finnes det nemlig tre ferdige menyforslag med tre til fem retter, fra 459 til 599 kroner – og med vinpakker for 3-400 til.

Morten droppet ferdigmenyene og gikk for en forrett som så ut til å være alt det han drømmer om. Murgabi ka Milan – and som er marinert i kanel, chili og hvitløk, med tamarind-chutney til. And er altfor dyr og altfor sjelden på norske menyer. Billig er det ikke her, heller (125 kroner for en forrett), men kombinasjonen av kanel (som pleier å heve and til en enda bedre opplevelse) og chili/hvitløk bør være nok til å gjøre det verdt de ekstra kronene.

Til hovedrett bestilte han lam. Kohlapuri Gosht – lam i fløtesaus, med mandler, sesamfrø og dadler i tillegg til krydrene. Servitøren spurte om medium var passelig, og denne dagen fant Morten ut at dét var det. Nan sto egentlig ikke på planen, men siden servitøren var flink på mersalg og spurte direkte, så ble det et brød likevel. Siden begge rettene kunne komme til å helle litt i søtlig retning, med henholdsvis kanel og dadler, så falt Morten for fristelsen til å ta Peshawari Nan, med frukt og nøtter.

Bilen sto parkert noen gater bortenfor (Lillestrøm har den besynderligheten at det koster å parkere i sentrum frem til 20.00, i stedet for 16, 17 eller 18 som de fleste andre steder). Dermed var vinpakker utelukket, og den fristende 0,66-flasken med indisk øl måtte også få stå i fred. Men øl er godt til indisk, så det ble en flaske alkoholfritt øl.

På det tidspunktet var vannglasset fylt én gang allerede, og poppadums med to typer garnityr sto på bordet umiddelbart etter bestillingen. Morten angret på å ha valgt øl da nabobordet fikk sine to delikat anrettede glass med mango lassi. Men slik er livet: På en god restaurant er gresset så mye høyere på den andre siden av gjerdet at man bør oppleve å la seg friste av noe av det som selskapet eller naboene har bestilt, også.

Den lengste ventetiden under måltidet kom mellom poppadum og forrett. Denne gangen gjorde det ingenting. Morten hadde to og en halv time til en avtale på Gardermoen, og hadde tatt med seg rikelig med lesestoff.

Anden var kuttet opp i små biter og delikat anrettet. Det er ikke så altfor vanlig på indiske restauranter å få hovedingrediens og garnityr dandert vakkert på en spesialtallerken, men det kan altså skje på Agra. Chutney, saus, grønnsaker og bær var lagt rundt en pyntet porsjon and. Overraskelsen kom i form av norske bær. Når Morten innledningsvis har vært innom crossover-begrepet, så skyldes det først og fremst den fransk-inspirerte danderingen av forretten, og tilbehør som blåbær og rips.

Saus og chutney var velsmakende, selv om det dukket opp en stor stein (også kjent som frø) i chutneyen. Verre var det med den ovnsstekte anden. Den var brun på grensen til det svarte, og alt annet enn saftig. Overraskende – både fordi litt mer rosa and er så saftig og fordi de fleste indiske restauranter er svært flinke til å gjøre kjøttet umåtelig mørt.

Hardheten i de småkuttede grønnsakene ville vært mer enn nok i denne forretten. Rotgrønnsaker som ikke var ihjelkokt, fungerte godt, mens hardheten i kjøttet mer kom i klassen «feilslått».

Etter ny runde med vannmugge, brakte servitøren hovedretten i tre vendinger. Mangochutney og chilichutney ble beskrevet, og chilichutneyens styrke behørig påpekt. Svært langkornet ris med riktig gulfarge, et nanbrød som heldigvis var lite og rundt i stedet for enormt og vifteformet, og kjøttet og sausen servert komplett med telys for å holde på varmen.

Kjøttet var så mørt som bare en indisk restaurant kan gjøre det, og sausen så diskret velsmakende at Morten brukte energien på å nyte den i stedet for å forsøke å skille ut smaken av dadler, sesam eller mandler. Brødet fortjener en setning i seg selv. Det var spennende og søtt, og passet som ventet svært godt til fløtesausen – men inneholdt mye mer sukker enn ventet, mens det var vanskelig å finne de varslede fruktene og nøttene.

Chutney-fatet ble et kjærkomment tilskudd. Det viste seg nemlig at Morten angret litt på at han ikke bestilte én grad sterkere. Da kan en chilichutney komme godt med. Den var ikke over seg sterk, selv ikke etter norske forhold, men gjorde seg godt for å fylle ut den milde sausen med en og annen gaffelfull med styrke.

Morten spurte ikke etter dessert før han ble spurt, og det ble han. Etter nabobordets fristende mango lassi måtte det bli noe med mango. Aam Dil Khush er navnet – kesarmango-krem med cashewnøtter, frukt og mangosorbet, ifølge menyen. Å drikke til: chae-te, selvsagt. 40 kroner for en enkel tekopp er ikke billig, så dette burde helst være litt bedre enn kaffebarenes chai latte. Dét var det så absolutt, viste det seg.

Siden kesar både er en mangosort og safran på hindi, var det mulig å ta feil i forventningene her. Men mangokremen var lekkert krydret med safrantråder og hadde fått en smak som gjorde den overraskende autentisk. Faktisk kan ikke Morten huske sist en rett på en indisk restaurant i Europa så til de grader har minnet ham om det ekte India. Sorbeten var frisk som en sorbet skal være, og kjøkkenet fulgte opp de småkuttede grønnsakene til forretten med nøyaktig like småkuttet mango til desserten.

Og sammen med mango-variantene: Rause skiver av appelsin, kiwi, pitahaya – og mango. Akkurat her kom savnet inn: Når frukten har skall og skivene er tykke, er det vanskelig å spise dem bare ved hjelp av en skje. Særlig når det er snakk om hele skiver, slik som av kiwien. Uansett: Tar man fingrene til hjelp, går det meste.

Da regningen kom, viste det seg at hovedbestilling og dessert var kommet på to separate regninger. Men servitøren hadde allerede lagt sammen summen, og overlot Morten betalingsterminalen så han kunne slå inn totalbeløpet selv. Enkel og profesjonell håndtering av en ganske vanlig misforståelse, men som mange ville laget et problem av.

Så da Morten gikk ned trappen og oppdaget på nytt hvor bratt gangen i første etasje egentlig er, så var den eneste beklagelsen at han nok burde gitt litt mer tips. Det ville sannelig vært fortjent.

For ordens skyld: Det finnes Agra-restauranter i Oslo og Bergen, også.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Miljø

Service

Pris

Agra

Storgata 8, Lillestrøm

Besøkt: Tirsdag 11. mai kl. 19.00.

Forrett, hovedrett, dessert, naan-brød, en flaske alkoholfritt øl og te: 597 kroner.

Varighet: 105 minutter.

Thank God, it's service

2010-05-08T17:55:00.003+02:00

TGI Friday's Karl Johan, Oslo

Hvis du ikke helt får deg til å tro at det går an å yte rask, hyggelig og effektiv service i Oslo sentrum, så er TGI Friday's et godt sted å tro om igjen. Hadde de bare fått opp smaken på samme nivå.

Denne fredagen var ikke Morten så matglad, slik i utgangspunktet. Flere dager med måltider som han ikke hadde valgt selv, og langt fra det han vanligvis foretrekker, gjorde at planen egentlig var noe lettvint og kjapt på et sted som ville vært for enkelt til en anmeldelse. Men så ble en avtale avlyst. Og det finnes jo egentlig ikke noe mer fornuftig å gjøre med to blanke timer midt på en solrik fredag på Karl Johan, enn å ta en skikkelig lunsj?

Akkurat da rådhusklokkene spilte «På solen jeg ser» og lunsjrestaurantene åpnet, peilet Morten inn TGI Friday's. Han har spist der tidligere, både på Karl Johan, i Storbritannia og i USA, uten å ha gjort seg opp noen sterke meninger. Men siden det allerede sto rå laks på middagsmenyen, kunne amerikansk kjøtt passe godt til lunsj.

Morten stilte seg opp som andremann ved «Please wait to be seated»-skiltet. Siden plassen akkurat hadde åpnet, manglet det ikke på folk i rød- og hvitstripede antrekk. Dessverre hadde de annet å gjøre enn å «seat-e» Morten. Én servitør var opptatt med å glane bortover uteserveringen, og gå litt ut og inn av døren. Servitør nummer to prioriterte telefonen fremfor de ventende gjestene. Servitør nummer tre kom med kortterminal til mannen foran Morten i køen – som altså ikke ventet på bordplassering i det hele tatt.

Det tok noen minutter, og bemanningen var stor nok til at det ikke ville vært noe problem å ta seg av gjester på vei inn. Men så fort servitør nummer to var ferdig med å snakke i telefonen, så var Morten verdens viktigste person. Eller – det er kanskje feil uttrykk. Men fra det punktet og ut fikk han rask og blid service av et kaliber man svært sjelden ser til lunsj i Oslo sentrum. Det er bare ventetiden og den litt slappe organiseringen i inngangspartiet som forhindrer en blank sekser for service.

Et lite moment som andre servitører bør lære av, er språkbruken. Vår serviceberedte venninne viste seg nemlig å være engelskspråklig, til tross for et skandinaviskklingende navn på navneskiltet. Men i motsetning til den jevne servicepersons «sorry», «pardon» eller «ursäkta» for å vise at de egentlig ikke forstår et ord, ble man her møtt med et blidt «table for one?» og et kjapt «can I get you anything to drink right away?». Hyggelige pareringer på engelsk av Mortens spørsmål på norsk, som gjorde språkskiftet enkelt, smertefritt og ikke pinlig i det hele tatt.

Brusglasset kom så raskt at Morten ikke hadde rukket å bestemme seg for om han ville ha spennende salat eller karakteristisk burger. Servitøren sanset det umiddelbart, avklarte at det trengtes litt mer tid, og kom tilbake så fort Morten la ned menyen og gjorde seg klar til bøffel.

Bare i navnet, altså. Buffalo chicken salad, som egentlig ikke har noe som helst med bøffel å gjøre, men heter slik fordi krydderblandingen stammer fra byen Buffalo. Og sammen med de grillede, buffalo-krydrede kyllingfilet-stykkene lovet menyen romanosalat (på nettstedet opererer man faktisk med den språklige bastardbetegnelsen «romaine salat»), pico de gallo, jalapeños og den buffalo-klassiske blåostdressingen.

Noe av det som fristet, var at salaten faktisk var merket ut som «low carb». Slikt er så sjeldent på norske restauranter at det var verdt å teste ut.

Etter å ha avlevert bestillingen, tok Morten opp pc-en og konstaterte til sin store glede at her har man en restaurant som tilbyr gratis, trådløs nettforbindelse til gjestene, helt uten passord og andre dikkedarer. Den oppdagelsen overveldet ham så til de grader at gaffelen gikk i gulvet – og før han hadde så mye som fått flyttet pc-en, så var servitøren der med ny gaffel og ny serviett.

I bakgrunnen låt det amerikansk, en liten stund, men det autentiske ble fort erstattet av noe som passet enda bedre. Cornelis Vreeswijks klassiske «Turistens klagan», om ungene som synger på Karl Johan, har nemlig bestandig fått Morten til å tenke nettopp på det kvartalet der denne restauranten ligger. Ikke spesielt stilriktig på en temmelig amerikansk restaurant, men merkelig passende likevel. Og ikke minst: Musikken holdt hele tiden passende quiz-nivå. Det vil si: Lav nok til at du kan snakke med bordkavaleren; høy nok til at du ikke hører alt som sies på nabobordene.

Buffalosalatens hovedingredienser var kraftig krydret kylling og kraftig vasket salat. Menyen hadde sagt fra at denne skulle være krydret. Problemet er at sterkt krydder pleier å tilføre maten mer enn bare styrke. En god smak på kjøttet, en langvarig og hyggelig ettersmak. Her var det bare styrke for styrkens egen skyld. Ikke så sterkt at det var plagsomt for en noenlunde blasert gjest, men samtidig temmelig umotivert.

Blåostdressingen var mild og fyldig, pico de gallo-en litt for diskret, mens salaten altså var kraftig vasket. Dessverre var den ikke tørket igjen. Den var sprø og velsmakende, men dynket i så mye vann at salatvaskingen rett og slett preget hele retten. Ingen vinner, altså. Det er mange år siden Morten første gang fikk kloa i en spesiallaget salattørkepose for hjemmekjøkkenet. Det er kanskje vanskelig der hjemme, men det profesjonelle kjøkken skal ikke ha noe problem med å få vannet til å renne av salaten før det serverer den.

Den umotiverte styrken på buffalokrydringen gjorde at Morten var i markedet for et ekstra brusglass. Det kom helt ubedt, så raskt at Morten glemte å slå over til engelsk da han konstaterte at «du skjønte jo hva jeg var ute etter, jo!», og ble møtt med «free refill».

Krydderet bidro også til at det fristet med dessert. Det søte smaker aldri så godt som etter det sterke. Strawberry cheesecake med jordbærsaus fikk følge av en dobbel espresso. Kjapt og smilende nok en gang.

Serveringen, altså. Ostekaken var ikke spesielt kjapp. Den hadde stått lenge nok til å bli litt mørk i ytterkanten. En kunde som er mer bekymret for bakteriefloraen, ville nok ha sendt den tilbake og bedt om en dessert som var litt mer betryggende oppbevart. Eller kanskje Morten tar feil. Kanskje den var tilberedt for å se slik ut. I tilfelle var det ikke helt vellykket.

Smaken var det derimot lite å si på. På godt og vondt. Ganske kjedelig som ostekake betraktet, og såpass lite karakter at den gjerne kunne stammet fra en frysedisk på super'n. Bortsett fra den lille misfargingen, altså.

Jordbærsausen var det mest vellykkede med desserten: Frisk og rikelig. Sammen med virkelig god kaffe.

Morten var uansett fornøyd da han spaserte ut i Oslos mai-sol igjen. Men det var mest på grunn av servicen og været.

Meny

Hovedrett

Dessert

Miljø

Service

Pris

TGI Friday's

Karl Johans gate 35, Oslo

Besøkt: Fredag 7. mai 2010 kl. 11.00.

Hovedrett, dessert, to glass Pepsi Max og dobbel espresso: 306 kroner.

Varighet: 50 minutter.

Øl og geniale desserter

2010-05-08T17:40:00.005+02:00

Trondhjem Mikrobryggeri, Trondheim

Du går inn på et mikrobryggeri og ut igjen fra en dessertopplevelse. Trondhjem Mikrobryggeri er en oase for den ølglade, et funn for den søthungrige, og ikke så verst for den sultne, heller.

Morten Matglad skulle spandere fredagsmiddag på to studenter i Trondheim. To mann som slett ikke tilhører sushi- eller foie gras-segmentet. Han stilte bare ett krav: Selv ville han ha mulighet til å bestille noe annet enn pizza og burger.

Middagsgjestene hadde ikke noen spesielle ambisjoner, annet enn å finne et sted der de normalt ikke pleide å ta seg råd til å gå. Dermed gikk student 1 på nett og begynte å lese opp restaurantnavn fra en liste. Morten kikket ham over skulderen og utbrøt «Trondhjem Mikrobryggeri»!

Morten visste nemlig at disse to karene – som studenter flest – liker et glass godt øl, og at de er åpne for å prøve alt som er spennende så lenge det inneholder alkohol. Dermed vakte utbruddet stor åtgaum, og turen til sentrum ble ledsaget av Mortens historier fra mikrobryggerier og øl-prøvesmakinger i metropoler som København, Krakow, Leeds og Honningsvåg.

Mikrobryggeriet ligger sentralt i Prinsens gate 39, og har valgt en stil som etterlater liten tvil om hva som skjer her. Som på mikrobryggerier flest har kobberkjelene fått en godt synlig plass i et romslig lokale som ellers er dekorert med ølflasker fra alle verdenshjørner. Morten Matglad falt i staver over en flaske namibisk Windhoek lager (på veggen, ikke i glasset), mens studentene kastet seg over ølmenyen.

Intet er mer naturlig enn en øl før maten på et slikt sted, og tilfeldighetene og de personlige preferansene ville det slik at selskapet smakte seg gjennom alle de seks lokale sortene i løpet av kvelden. Menyen inneholder seks faste og én sesongøl, men pale ale var det for tiden ikke noe igjen av. En sikker favoritt ble sesongens spesialitet – et vårøl som rommet den solrike aprildagens friskhet og glede over lysere tider, uten å gi vanlig vår- og sommerøls kjedelige flathet. Morten har sett student 1 bli blidere og blidere over ølglassene ved flere anledninger tidligere – men aldri sett ansiktet hans lyse opp i vårlig glede på denne måten allerede etter første slurk.

Andre favoritter: Student 2 kjente stedet fra tidligere, og begynte med Trondhjems Pils. Et godt valg for pilsdrikkeren, som kombinerer det lett tilgjengelige for den som er vant til bestselgerpilsen, med en kompleksitet som gleder også den som kan tenke seg de mørkere sortene for spesielt interesserte. Morten gledet seg over en porter på brent malt som brakte tankene til stout, men uten stoutens fyldige «vanskelig å drikke mer enn et par glass»-karakter.

Noe å klage på? Det måtte i tilfelle være at det godt kunne vært nevnt på menyen at man tar sin stout alvorlig (bildet over) og bruker et kvarter på å tappe den (noe som bare var hyggelig, siden det ga anledning til å ta en ventepils før dessert-stouten). Og størrelsen på glassene. I stedet for en norsk halvliter eller en pubvennlig, britisk pint, opererer man med 0,45-liters pints. Størrelsen er nok en smakssak der Morten er særere enn de fleste (og det er fullt mulig å kjøpe større glass i flere varianter) – men samtidig er ikke de rette, amerikansk-inspirerte 0,45-glassene de som gir den beste smaksopplevelsen.

Så var det maten, da. Ved første øyekast er dette typisk, norsk/meksikansk/amerikansk biff og frityr. Men så skjuler det seg noe overraskende og til dels raffinert når du finleser menyen. For eksempel en spennende satsing på blåmuggost, med både blåbiff, blådip til nachos og burger med Selbu Blå.

Vi hoppet over forrettene, og lot vår pils, amber og India Pale Ale tjene som forrett. Det valget ville vi nok gjort om igjen. Menyen forteller nemlig om forretter/småretter, og inntrykket vårt er at dette først og fremst er småretter. De er for like hovedrettene både i smak og størrelse til å være en ideell start på en treretter, og Mortens råd er å la hele «forrett»-begrepet hvile og være ærlig nok til å la det stå «småretter». Trondhjem Mikrobryggeri er ikke så jålete at noen vil reagere på å ikke bli tilbudt en klassisk forrett.

Prisene er heller ikke jålete. Hovedretter i 150-kronersklassen, opptil 200, og for tre hovedretter, tre desserter og ni 0,45-øl betalte vi 1350 kroner pluss tips.

Siden vi sto over forrettene, gikk vi til baren og bestilte hovedrettene istedet. Her er det nemlig ikke bestilling ved bordene, slik i utgangspunktet, og det fungerer godt. Én av gangene ved baren måtte vi vente altfor lenge. Men ellers gikk alt raskt, effektivt og hyggelig for seg, og de to bartenderne/servitørene på jobb klarte å betjene lokalet godt og effektivt.

«Effektivt» kan man trygt si også om matlagingen. Her var vi knapt nok ferdige med å diskutere lyden i lokalet (litt for mye støy fra andre gjester, og en besynderlig musikalsk sammensetning av techno og tradisjonell pubmusikk) før hovedrettene kom på bordet. Det vil si: Morten fikk sin biff kjapt. Student 2 fikk sine nachos samtidig, men uten dip. Dippen kom like etterpå, mens det tok litt lenger før student 1 fikk sin burger. Ikke irriterende lenge, men heller ikke perfekt raskt.

Roast pork-burgeren besto av svært tynne strimler av svinekjøtt, med BBQ-saus. Student 1 var overrasket over konsistensen, og på grensen til sjokkert over at burgeren inneholdt akkurat de grønnsakene han liker best. Ikke spor av sylteagurk, med andre ord. Og dessuten: Passe mange poteter. Det var burgeren som var hovedattraksjonen, ikke cowboy-potetene. Selv om en høggsulten student gjerne kunne hatt mer av begge deler.

Student 2 roste sine supernachos, etter å ha latt Morten overtale seg til å la være å avbestille blåostdippen. Ikke for mye, ikke for harde, og rikelig. Ostegratinerte tortillachips med chili con carne, tomat og løk – og salsa og rømme ved siden av, sammen med blåostdippen. Aller helst hadde han ønsket seg salsa og rømme blandet inn i retten.

Morten koste seg med en usedvanlig mør og godt tilberedt blåbiff. Det vil si ytrefilet, med en solid bit Blå Castello på toppen. Attåt: friterte båtpoteter (som måtte få et engelsk navn: cowboy potatoes), ølglaserte rotgrønnsaker og peppersaus.

Først av alt: Biffen. Endelig en restaurant som vet hva du mener når du ber om en rå, eller blodig, biff – i et land som Norge, der biff stort sett stekes halvannen grad mer enn i USA, Storbritannia, Botswana, Argentina og andre land som kan sin ku. Valget av rotnorske – pun not intended – rotgrønnsaker til biffen var uventet, men svært vellykket. Et par stenger søtpotet innimellom de andre røttene bidro til å løfte smaken ytterligere. Sammen, altså, med glaseringen.

Peppersausen, derimot, har vi et mer balansert forhold til. Ikke noe galt med den, men sammen med biffen og grønnsakene bleknet den. Potetene var også relativt ordinære. Men hovedproblemet med poteter og saus var egentlig mengden: Når potetene er tilberedt på en måte som gjør dem ekstra tørre, så trengs det mer saus eller annen væske enn det en liten porsjon peppersaus kan gi. Selv ikke student 2s velvillig donerte blåostdip var nok til å fjerne inntrykket av potetene som tørre.

Da hovedretten nærmet seg slutten, kom en av våre to hyggelige servitører med stout til Morten og student 2, og student 1 benyttet anledningen til å bestille en vårøl til. Med et bredt glis som det vanligvis krever flere glass å oppnå. Og så var det klart for kveldens uventede høydepunkt.

Morten hadde nemlig lagt merke til en dessertmeny basert på øl, og bestilt sin stout med nettopp det i tankene.

Student 1 har en fortid som eplepai-fan, og nølte ikke lenge med å ta epleterte med pale ale, vaniljeis og karamellstang. Morten hadde allerede plukket ut sin hjemmelagede brownie med stout, og bringebærsorbet tilsmakt med timian. Etter mange år der ethvert skolearrangement ble tilgodesett med Mortens brownies med øl, mest for å kunne skryte av at nå hadde småbarna fått øl, var det på tide å få ølbrownies fra en proff. Student 2 valgte den tredje av de tre dessertene, og fikk lide valgets kvaler. Sammen med karamellsaus med pale ale bød nemlig kjøkkenet på tre kuler is av sorter som aldri har vært å se på en annen norsk restaurant, alle basert på øl. Student 2 valgte jordbær- og amber-is, og skamroste den. Bortsett fra at iskulene var litt for harde, etter hans smak.

Men det var da også det eneste som ikke var mer enn perfekt med de tre dessertene. Epleterten ga en god ettersmak av pale ale som fikk student 1 til å utrope den til beste epledessert ever. Brownien var god, som man kan vente når man lager den med godt øl, og stouten sto naturligvis perfekt til. Men det virkelig geniale, etter Morten Matglads mening: Bringebærsorbet med timian. Nå skal det sies at timian er Mortens favoritt-urt. Men å kombinere det med bringebær? La oss si det på den måten: I skrivende stund er Morten på vei hjem for å eksperimentere med bringebær, timian, hurtigmikser og fryser.

Morten dro igang en liten prat over bardisken mens kredittkortet gjorde jobben sin, og fikk vite at kjøkkensjefen hadde fått mye ros og hadde erfaring blant annet fra Dubai. Vi håper at han holder seg i Norge heretter.

Meny

Hovedrett

Dessert

Drikke

Miljø

Service

Pris

Trondhjem Mikrobryggeri

Prinsens gate 39, Trondheim

Besøkt: Fredag 23. april 2010 kl. 18.10.

Hovedrett, dessert og tre glass øl til hver av tre personer: 1350 kroner.

Varighet: 120 minutter.

Kystens veikro

2010-05-08T17:19:00.009+02:00

MS Vesterålen (Hurtigruten)

Hurtigruten fører norske veikroers kulinariske tradisjoner helt ut på de syv hav (eller i det minste ett av dem). Snakker vi stolte tradisjoner her? Nei, dessverre ikke.

En kveld og natt på Hurtigruten er alltid en opplevelse. Noen ganger på grunn av naturen: Norge er vakkert i godvær, og spennende i storm. Andre ganger rett og slett fordi det er så praktisk: Du må fra en avtale i by A den ene kvelden til en ny avtale i by B morgenen etter. Klaffer det med rutetidene, så kan du få en behagelig reise med gode muligheter for jobb, rekreasjon eller sosialt samvær – og det er både hyggeligere, mer praktisk og billigere enn en flytur og en natt på hotell.

Middagen på MS Vesterålen var et resultat av de praktiske argumentene. Ålesund den ene dagen, Trondheim den neste – og lugar fremfor hotellrom. Siden alternativet ville vært en tidlig middag i land, valgte Morten å bestille ombord.

Hele rammen rundt en middag på Hurtigruten er preget av den gamle måten å tenke på. Her er det ikke à la carte og spis-når-du-vil, men bordsetning og fast meny. Dessuten lønner det seg å planlegge. Bestiller og betaler du på forhånd, sparer du en femtilapp. Enkelt er det også. Hvis du bare drikker vann, vel å merke. Hvis ikke, så må du betale i to omganger: 345 kroner når du bestiller, og drikkevarene ved bordet.

Fra ombordstigning i Ålesund til start på middagen var det akkurat passe lang tid til å sette fra seg på lugaren og gå opp til riktig dekk. Morten innfant seg på et godt tidspunkt – servitørene sto og ventet, og skaffet et bord umiddelbart. Ikke noe spesielt godt beliggende bord, men det ligger også i sakens natur. Tilbudene på Hurtigruten er nemlig svært tilpasset turistene – fortrinnsvis de som reiser hele veien fra Bergen til Kirkenes og tilbake. De får sitt faste bord på hele turen, mens andre (det som heter «distansereisende» på hurtigrutespråket) plasseres der det er ledig. Ikke noe galt i dét.

Derimot kunne Morten tenkt seg en vinpakke til maten sin. Som alenereisende er det ikke spesielt smart å kjøpe én flaske vin til forretten og en annen til hovedretten. I hvert fall ikke når man skal arbeide dagen etterpå. Men vinpakke, det tilbyr Hurtigruten også bare til turistene, fikk Morten vite.

Noe stort problem var ikke dét. Ett enkelt glass vin var slett ikke noe problem. Ikke at Morten noen gang fikk vite hva slags vin det var. Her opereres det med de to kjente merkene «rød» og «hvit». Men til klippfisk, kylling og lun eplekake ble valget «rød». Ingen stor eller komplisert vin, men så lenge man ikke får annen informasjon enn at den er rød, så er det da heller ikke å vente. I ettertankens lys må man vel bare anta at det dreier seg om Hurtigrutens egen vin, «Hurtigruten Red Wine». Dét ville det vært spennende å bli informert om.

Før det gikk så langt som til vinbestilling, hadde vannkaraffelen vært på visitt, helt ubedt. Det vanket bare ett glass vann, og ble aldri snakk om noen påfyll. Lunkent var det også. Men det kom i hvert fall raskt og ledsaget av et smil.

Miljøet i spisesalen på MS Vesterålen er klassisk, akkurat slik man forventer på et tradisjonsrikt, rutegående fartøy som ikke tilhører de nyeste og mest moderne hurtigruteskipene. Lavt oppunder, brunt tre og rødt teppe med mønster.

Utsikt er det dårligere med. Det er synd. Her har du noe av verdens vakreste restaurantutsikt, og så er det bare marginalt lettere å se ut enn det ville vært i en innvendig lugar. Det er sikkert funksjonelt på en dag med hardt vær, men gjestevennlig er det ikke.

Før maten kom det brød. Nærmere bestemt et rundstykke med valmuefrø. Fremdeles lunkent, men ikke med smør, olje, saus eller annet tilbehør.

Og så var det duket for forretten: Klippfiskbolinhos med tomatsalat. Det vil si halvannen krokett av klippfisk, kald og ganske tørr, av en type som det går tretten av på dusinet og som spanske og portugisiske gjester kunne kjøpt bedre på supermarkedet. Til bolinhosene kom det en enkel salat med cherrytomater og oliven.

Hovedretten dro opp inntrykket. I hvert fall hva tilbehøret angår. Livèchekyllingen var nemlig knusktørr. Morten har spist mye knusktørr kylling i sitt liv, ikke minst fra grillen i dagligvarebutikken den gangen han ikke visste bedre. Men det var litt stusslig å oppleve at en flott råvare som livèchekylling var blitt så tørr og smakløs. Du kjenner den lyden som du hører når tennene halvveis setter seg fast i overstekt kylling eller kalkun? I så tilfelle forstår du hva det er snakk om.

Tilbehøret, derimot, fortjente honnør. Til kyllingen serverte byssa (joda, Morten har vært til sjøs før) en grønnsakrisotto med blant annet minimais og paprika. Særlig minimaisen gjorde risottoen til en uventet og spennende kombinasjon. Du tar minimais – som kan være kjedelig – og ris – som kan være veldig kjedelig – kombinerer det, og får noe spennende.

Legg til en vellykket linseragu og en spennende paprikasaus med litt mer sting enn du venter på et så tradisjonelt spisested (og her er «sting» positivt ment), og du får en rett som ville vært ganske så vellykket, hvis bare kyllingen hadde sluppet de siste minuttene i varmen.

Egentlig er det litt besynderlig at det kan finnes så mye tørt i et miljø der det meste dreier seg om saltvann. Den lune eplekaken med vaniljeis var nemlig ekstremt tørr. Til gjengjeld var den ikke det minste lun. Ikke vanket det noen skje å spise med, heller, men til tross for tørrheten lot den seg fortære bare ved hjelp av gaffelen.

Kaffe kan man få gratis etter maten, i fartøyets kafé. Morten sto over den, og gikk heller opp på panoramadekket for å skrive anmeldelse. Der er det til og med flott utsikt.

Og forresten: Dagen etter spiste Morten en helt grei frokost ved samme bord – og ble regelrett kommandert til å desinfisere hendene før han slapp inn. Vel og bra med hygiene, men det skader ikke å ta en litt høfligere tone.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Drikke

Miljø

Service

Pris

MS Vesterålen

Strekningen Ålesund-Trondheim

Besøkt: Torsdag 22. april 2010 kl. 19.10.

Forrett, hovedrett, dessert, ett glass vin og kaffe: 414 kroner.

Varighet: 65 minutter.

Kald, kaldere, kaldest

2010-05-08T17:04:00.004+02:00

Pascal, Tollbugaten 11, Oslo

Bill Clinton har flere ganger fått seg noe søtt på Pascal. Clinter'n kunne så absolutt valgt bedre. Kald service, kaldere hovedrett og fryst dessert utgjorde dagens lunsj.

Rett skal være rett: Morten Matglad inntok sin lunsj på Pascal i Tollbugaten, ikke på det presidentserverende konditoriet i Drammensveien. Morten har spist i Drammensveien flere ganger, og opplevd lunsjen som helt kurant og kakene som utmerkede. Men denne gangen, altså: Tollbugaten.

Det begynner så bra, med en fristende vindusutstilling og et velfylt glassdisk rett innenfor døren. Og det kan saktens trengs. Her risikerer du nemlig at servicen er klassisk fransk. Da mener vi ikke klassisk fransk i betydningen «dyktige, kunnskapsrike og voksne kelnere». Nei, vi tenker på fransk service slik som Stephen Clarke beskriver det i sin hypermorsomme «A Year in the Merde»: Service som baserer seg på at kelneren vet alt, sjelden nedlater seg til å gjøre stort, og at du som gjest skal være glad du får slippe inn i det hele tatt.

Morten ble stående en god stund før noen nedlot seg til å komme ut av de indre gemakker og vise ham til rette i et nesten tomt lokale. Da fikk han til gjengjeld velge seg et bord ved vinduet, fikk bestille drikke på direkten og fikk menyen med én gang.

Men så tok det sannelig sin tid igjen. Farrisen tok sin tid, og bestillingen gikk heller ikke helt kjapt og smertefritt. Oslo har mange kelnere med andre morsmål enn norsk, men de fleste pleier å oppfatte en bestilling, enten man oppgir navnet på retten eller peker. Funker ikke dét, spør de gjerne om igjen på engelsk (i Pascals tilfelle hadde vi gjerne knotet på fransk, også). Men Morten bestilte på norsk, kelneren noterte ned en helt annen rett på norsk – og bare flaks gjorde at Morten fikk oppklart misforståelsen og formidlet hva han ønsket å bestille.

Det han ønsket å bestille, var salat med pochert kalv, dressing av tunfisk og kapers, og hvitløkstoast. En spennende kombinasjon fra en relativt spennende meny. Her er det ikke standardlunsjene som du finner på så mange av Oslo sentrums lunsjåpne restauranter. Det er brukt litt mer fantasi, samtidig som det ikke er mer pretensiøst enn at en gjennomsnitts bygdis kan føle seg vel. Med maten, altså – ikke nødvendigvis med servicen.

Da kalven kom, var det som rause, tykke skiver med innbydende rosa senter. Og for å fortsette med det positive: En mild, god salat basert på ruccola og lollo.

Så er det slutt på rosen. Kalveskivene kunne nemlig like godt vært vakuumpakket kjøttpålegg fra pigghenget til Rema. Sammenlignet med kokt skinke, hamburgerrygg og forskjellige rullevarianter kom Pascal-kalven godt ut. På en brødskive innpakket i matpapir, kunne den gjort mange misunnelige. På en salat, servert med kniv og gaffel, falt den igjennom.

Hvorfor kjøkkensjefen hadde basert dressingen på tunfisk i hermetikk-stil, er ikke godt å si. Tunfisksmaken kom nemlig dårlig frem. Kapersen kjente Morten med litt velvilje. Men alle de overdrevent subtile (les: nesten manglende) smakene ble forskriftsmessig drept av to soltørkede tomater. Ikke misforstå: Morten er glad i soltørkede tomater. Men denslags krever tilbehør som ikke forsvinner, rent smaksmessig sett – slik som alt annet i Pascals kalvesalat gjør.

Og bare for ordens skyld: Mortens kamera slo seg vrangt under denne lunsjen. Derfor er bildene av hovedrett og dessert enda blassere enn virkeligheten.

Mens Morten spiste lunsjen sin, fikk han oppdatert seg på alt som skjedde på de to-tre andre bordene som hadde gjester denne tidlige mandagen. Det er nemlig ikke lett å unngå å høre hva det snakkes om ellers i lokalene, så dette er ikke stedet for de diskrete forretningslunsjene.

Og selv om det kan være spennende å høre hvilke aksjer mannen med slips vil selge, så er det mindre inspirerende å høre hvordan gjestene rundt tremannsbordet ved veggen må spørre etter alt fra saltbøsse til bestikk. Verst var det likevel å høre damen som spiste alene, spørre hva béchamel-saus er, og ikke få noe skikkelig svar.

Lokalet er ellers todelt, med et konditori som er riktig vel bevart, og en spisesal i duse farger med bilder som danner en god helhet. Litt kjedelig, litt verneverdig, og slett ikke utrivelig.

I løpet av måltidet ble kelneren byttet ut, og Mortens nye vertinne var både mer effektiv og flinkere til å selge. Morten hadde ikke tenkt å ta annet enn en kjapp hovedrett, men lot seg svært enkelt påvirke til en dessert. Selv om det var mandagslunsj, så var han tross alt på Pascal, som er berømt først og fremst for desserter og bakverk.

Dessertmenyen er da også en sann fryd. Lang, utførlig og sikkelfremkallende. Morten ville nok foretrukket en meny som besto av retter man faktisk hadde, og heller en «dagens meny» hvis man vil variere fra dag til dag – det er litt irriterende å bestemme seg for en rett som ikke er å få den dagen. Særlig når det er en god del av dem. Men til slutt ble det en lett gelé med granateple, vaniljepannacotta og mye godt og bærbasert til. Pascal tilbyr nemlig bærsalat og annet godt som ekstrabestilling til dessertene.

Desserten ble en overraskelse, og ikke bare i positiv retning. Bærsalaten var bringebær badet i en væske som ganske enkelt smakte Fun Light. Altså sukkerfri saft av den varianten som inneholder så lite bær at det ikke er lov til å markedsføre den som saft. Gelé og coulis smakte helt greit, mens vaniljepanacottaen ble måltidets høydepunkt. Fyldig og markert vaniljesmak, flott konsistens.

Så var det bare den lille detaljen at både bringebærene og pannacottaen ikke var tint. Halvfryste bær kan være godt, men da vil Morten gjerne vite hva han får. Og her var det nok ikke meningen at de skulle være fryst. Pannacottaen har uansett ikke noe under null å gjøre, i hvert fall ikke på det tidspunktet den serveres.

Kombinér det med at alle elementene i desserten ble servert i glass, slik at de ble maksimalt vanskelige å spise med en helt vanlig skje uten vinkel på håndtaket (særlig de frosne bringebærene i saft egnet seg bedre til slurping enn skjespising), så forstår du at det er mulig å gjøre en i utgangspunktet flott rett til noe litt slitsomt og traurig.

Meny

Hovedrett

Dessert

Miljø

Service

Pris

Pascal

Tollbugaten 11

Oslo

Besøkt: Mandag 19. april 2010 kl. 11.05.

Hovedrett, dessert, Farris og dobbel espresso: 330 kroner.

Varighet: 50 minutter.