Stakkars Drammen

Vertshuset Stallen, Drammen

«Byens beste biff siden 1970,» reklamerer Vertshuset Stallen. Enten er det en sak for Forbrukerombudet, eller så synes Morten Matglad synd på drammenserne.

Morten var sulten i Drammen, tenkte å finne noe annet enn gatekjøkken eller pizza, og endte opp utenfor en trivelig hjørnegård med en rekke innganger og mange navn. Over den inngangen som faktisk virket, hang skiltet «Vertshuset Stallen». Siden det også lovet byens beste biff, var det ikke tvil i Mortens sjel. En så trivelig by som Drammen er blitt, fortjener skikkelig biff.

Hjelpen var rask, bordet kunne man velge selv, og Morten ble utstyrt med en meny som fortalte litt om stedets historie. Som de mange inngangsdørene og navnene utenfor hadde hadde tydet på, var det flere avdelinger her, og temmelig ubevisst valgte Morten et bord der dekoren bar bud om kjøtt. Lenger ut var det hestetema på veggene, og det var liten tvil om at her hadde det vært både hester og biff opp gjennom årene.

Historien var egentlig det mest spennende med menyen, som ellers besto av fem småretter, fire forretter, seks hovedretter, fire desserter og en barnemeny med tre alternativer. Utvalget på drikkesiden var faktisk bedre, fra rosé og champagne til fire sorter Aass.

Morten bestilte, stakk en tur innom toalettet, og fikk se en kombinasjon av fliser og tapet som ikke er dagligdags. Artig retroeffekt, men den ble ødelagt av umalte rør og generell nedslitthet.

Men det er bedre å snakke om den delen av lokalet der mat og drikke skal inn, og der gikk det raskt. Morten fikk brød som var så varmt at han brente fingrene, og det skjedde fort.

Denne gangen ble det kjøtt både til forrett og hovedrett. Asparges, serrano og parmesan er gjerne en god kombinasjon, og ganske lik fra sted til sted.

Serranoen var kald, surret som vanlig er, men ikke rundt aspargesen. Aspargesen var ikke velsignet med særlig mye smak, mens parmesanen kom i så store biter at konsistensen gikk dårlig sammen med hollandaisesausen. Sausen, på sin side, var virkelig god, men skinken var uvanlig salt til serranoskinke å være, og overdøvet det meste. Likevel: Elementene som ikke var spesielt bra hver for seg, gikk sammen i en helhet som slett ikke var verst.

Mens Morten fikk fylt på med en stor brus uten å behøve å be om det, hadde selskapet på nabobordet det hyggelig. Godt voksne mennesker som ikke falt inn i noen av restaurant-klisjéene: Ikke bråkete, ikke harry, ikke forretningsfolk på jobbmiddag. Stallen så ut til å passe til et bredt utvalg klientell.

Til hovedrett ble det «stallmesterbiff». Man kan ikke gå på et sted som kaller seg byens beste uten å teste om det stemmer.

Biffen kom med krydder og kryddersmør som sa «gatekjøkken», men på en positiv måte. Krydderblandingene som litt mer avanserte gatekjøkken bruker på storfekjøttet sitt, er ikke å forakte.

Salaten sa også «gatekjøkken». Nærmere bestemt «ferdigsalat dynket i Thousand Island». Den gatekjøkken-opplevelsen er ikke riktig like god.

Men verst var det med poteten. Bakt potet utstyrt med skje, fylt med rømme. Rømme med sjampinjong, uten særlig smak, og ifølge menyen også løk. Inni var poteten rett og slett brun, og hadde en uvant smak. Det kunne virke som om det var en kjøkkensjef med sans for øl som hadde tilsatt nettopp øl under bakingen – øl kan som kjent bli bittert og illesmakende når det varmebehandles feil. Så Morten spurte rett og slett servitøren om det var øl som var brukt. Slett ikke, var svaret – her var det bare bakt potet og rømme. Eller, for å være mer eksakt: Ødelagt bakt potet, og smakløs rømme.

At biffen var riktig så hyggelig krydret, er nevnt. At den ikke var verdens møreste kan også nevnes – og ikke minst at den var medium. Morten hadde bestilt den rå.

Morten valgte en annen klassiker til dessert. Is – i dette tilfellet hjemmelaget yoghurtis – med varme bjørnebær, eggelikør og krem.

Servitøren spurte om Morten ville ha kaffe, og det ville han. Karakteristisk kaffe, i smaken nesten som den du bare får på etiopisk restaurant (og sikkert i Etiopia). Veldig bra.

Det kan man dessverre ikke si om bjørnebærene. De smakte gammelt. At de på den måten fulgte opp tradisjonen fra potetene, var ikke akkurat egnet til å juble over.

Frisk, god is reddet desserten opp fra en dårligere karakter. Og mens småfluene surret rundt bordet, kunne Morten konstatere at servicen var god og korrekt, men litt innlært og formell. Akkurat det du skulle ha, men ikke med særlig smil til.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Miljø

Service

Pris

Vertshuset Stallen

Øvre Torggate 6, Drammen

Besøkt: Onsdag 11. august kl. 20.30

Forrett, hovedrett, dessert, to glass brus og kaffe: 536 kroner

Varighet: 50 minutter.