En øy av velvære

Lemongrass, Oslo

Tre råd til deg som skal spise på Lemongrass: Kom på tom mage, sørg for at du ikke trenger å kjøre etterpå – og pass deg for putene. Da er det bare din egen menyvelgerfantasi som skiller deg fra en opplevelse du sent vil glemme.

Det var sommer, det var sol, og Morten Matglad hadde bestemt seg for å spise karibisk.

Men det var dagen før. Da Morten og følget ruslet inn på Lemongrass, var ikke alt som planlagt. Begge hadde fått plutselige endringer i planene, og dermed ble det usedvanlig tidlig middag. Og dessuten: Her var det ikke snakk om solskinn lenger.

Det manglende solskinnet viste seg å være en velkommen anledning for en kvikk servitør til å fleipe med gjestene. Morten Matglad og følget liker den slags kundebehandling. Når noen tar tak i det gjesten sier, svarer godt for seg og tar opp igjen det samme temaet senere under middagen, da beviser de at de bryr seg – og de gir gjestene følelsen av å være spesielle.

Lemongrass er gjennomført karibisk. Ikke fra én bestemt øy, i betydningen bølgeblikk og intens varme, men i betydningen mat, drikke og musikk som ikke etterlater særlig tvil. Og for deg som kjenner sitrongress som en ingrediens i thaimat, og kanskje til og med har hørt om alle de dumme farangene som ikke vet hva de skal gjøre med det: Jo da, det finnes både østindisk og vestindisk sitrongress.

Men sitrongresset opptrådte ikke i Morten og følgets første bestilling. Selv om klokken knapt var halv fem – eller kanskje nettopp derfor: Her skulle det bli drinker før middag. Følget har som mål å lokalisere verdens beste mojito, mens Morten tvilte seg frem til en banana daiquiri.

Når det gjelder de sommerlige drinkene, er det mange bartendere som kunne tatt turen fra de karibiske øyene sine og til Oslo for å lære. Tropiske drinker smaker egentlig aller best i et helt annet klima enn det norske. Men her var det bare klimaet som manglet. Mojitoen gikk inn med lime og sukker og ut med en perfekt ettersmak av mynte. Banana daiquirien var slett ikke bare en tynn blanding av billig rom og enda billigere ekstrakt, men en fyldig drink basert på ekte råstoffer, og så god at Morten ikke ga seg før han hadde tatt sugerøret og arbeidet seg gjennom de siste rester av skum.

Det store ankepunktet mot Lemongrass var nok menyen. Ikke fordi den ikke var god – men fordi den var så god at Morten sjelden har brukt så lang tid på å bestemme seg. Hummer, avokadosuppe, chowder, carpaccio, rådyr, fiskegryte, mangokylling og grønnsakstuing – det ble bare ikke plass til alt. Følget brukte ikke lang tid på å plukke ut «Bird on a stick» og «Lamb in Castries». Morten tvilte seg frem til gumbo og sjømat – også kjent som «Caribbean Special».

Gryter og supper er mat som det er mulig å lage umåtelig jålete, med fancy navn og nye, uventede ingredienser. Alternativet er å lage den akkurat som originalen er tenkt, som velsmakende og mettende husmannskost fra ett eller annet sted i verden, tilpasset de råvarene og de krydrene som finnes akkurat der. Lemongrass satser på det siste alternativet.

Gumboen som Morgen Matglad fikk, var enkel og mettende, og varmet godt. På menyen står den som «karibisk kyllingsuppe med okra» (på engelsk, vel å merke – av en eller annen grunn er menyen her gjennomført engelskspråklig). Hverken kylling eller okra var den mest fremtredende ingrediensen – om det var noe annet enn helheten som stakk seg ut, så måtte det være bønnene.

Følget fikk kyllingspiddet sitt sammen med en mild, tomatbasert dip, og var spesielt fornøyd med kokospaneringen.

Selv om rettene var bra i seg selv, så er det tilbehøret som står igjen som mest minneverdig. Attåt fikk nemlig Morten og følget fritert, søtt brød med banan i både deig og dip. Ikke bare var det så godt i seg selv at selskapet godt kunne spist dobbelt så mye. Nei, det viste seg også å være velegnet til å nøytralisere eventuelle krydderier som trenger nøytralisering.

Akkurat i denne sammenhengen var dessverre ikke behovet så stort: Når alle de pene ordene er sagt, så står likevel forrettene igjen som en smule pregløse.

Heldigvis kom hovedrettene før noen hadde rukket å bli sure fordi brødkurven plutselig var tom (selv om man vitterlig hadde rukket å bunnskrape dipen). Servicen fremdeles like blid, selv om det ble slutt på vannforsyningen etterhvert som gjestene strømmet til.

Kjøkkensjefens valg av fisk for dagen viste seg å være tilapia og rødmulle. Det fikk Morten sammen med grønnskjell, kamskjell og acra – karibiske fiskekroketter. Og så en krepsevariant, da, som servitøren kalte «scampi», men det var trolig i mangel på en norsk oversettelse. Her snakker vi kreps nesten på hummerstørrelse, og etter Mortens mening adskillig bedre enn storebroren.

Acra er en krokett-variant som hverken har norske fiskebollers manglende tyggemotstand eller spanske kroketters frityrsmak og mange ganger kjedelige konsistens. Her var det bare råvarer og krydder, og Morten er allerede igang med å eksperimentere med oppskrifter hjemme på kjøkkenet.

Lemongrass fortjener honnør for å bruke tilapia og gjøre det på en ærlig måte. Dette er ikke fisk med høy status eller pris, og den er ikke kjent for gourmetopplevelsen den pleier å tilby. Men her er en restaurant som for det første tilbereder den unnselige fisken på en måte som gjør at den passer inn der blant alt det andre gode, og for det andre er ærlig nok til å si at dette er tilapia (i stedet for å servere en løgn mindre hvit enn fiskekjøttet, eller for å rett og slett bare si det generiske «hvit fisk»).

Så kan vi legge til at følget egentlig ikke liker hvit fisk. Denne gangen fikk han en smak av Mortens rødmulle – og nå er han villig til å gjøre et unntak. For rødmulle på karibisk vis. Det er kanskje ikke noe han kommer til å bli utsatt for spesielt ofte, men det sier litt om kvaliteten. Og ikke minst: Om krydderbruken.

Det var mye om en enkelt (men ikke enkel) rett. Men tilbehøret må også nevnes. Løvtynn cassavachips og tykkere kokebananchips. Cassavaen var tynn nok til at den ikke skilte seg ekstremt fra andre chipsvarianter, fra jordskokk til pastinakk, mens kokebananen var skivet tykt nok til å ha en myk kjerne og til at den hadde beholdt den søte smaken som passet så godt sammen med saltet. Og ternede, stekte grønnsaker. For å ikke bli altfor poetisk, kan Morten si at de hadde tatt god smak av stekefettet.

Dessuten benyttet Morten anledningen til en liten tilleggsordre: Gratinerte søtpoteter. Hvis du i det hele tatt liker søtpoteter, så er det noe du ikke kommer utenom.

Følgets lam Castries – hovedstaden på St. Lucia – avfødte fluksens ønsker om en snarlig karibisk visitt. Sitat: «Jeg hadde aldri trodd at lam kunne bli så mørt».

Den kokosbaserte sausen til viste seg å være en liten luring. Så mild og så diskret med det samme. Så ventet du litt, og så var du plutselig overveldet av smak. Sterk og velvalgt til lammet.

Ellers var tilbehøret stort sett det samme som til Mortens sjømat. Det kan være en kjedelig ulempe. Men når tilbehøret er så utsøkt som på Lemongrass, så er det bare en styrke. På den måten sitter i hvert fall ikke selskapet og misunner hverandre.

Når Morten forbigår risen (med kanel og røde bønner) i relativ korthet, er det bare av prioriteringshensyn: Porsjonene var så rikelige at det meste av risbollen ble stående igjen.

Lemongrass lover å kunne tilby viner som passer til den karibiske maten – et kjøkken som ikke er det mest vintilpassede som finnes. Men Morten og følget valgte øl. Du kan ikke trå feil med Red Stripe i denne sammenhengen.

Før desserten stiftet selskapet nærmere bekjentskap med den kanskje aller største av Lemongrass' spesialiteter. Rom. 70-80 sorter av dem, fordelt på engelsk-, fransk- og spanskinspirerte, med en egen forklaring og beskrivelse av de forskjellige stilartene.

Siden det er den spanskinspirerte Bacardi- og Havana Club-sorten som drikkes mest i Norge, valgte selskapet de to andre. Morten bestilte en Trois Rivières 1996 fra Martinique til 135 kroner, mens følget tenkte på en venninne fra Trinidad og nøyde seg med 20 kroner mindre for en 12 år gammel Angostura 1824.

Helt forskjellige smaksopplevelser, men begge var storfornøyde. Følget, som setter pris på sin konjakk, var fornøyd med den skarpe Trinidad-drammen, mens Morten kan tenke seg litt rundere fordøyelsesbrennevin, og var minst like positiv til sine dråper fra det sørlige Martinique. Kaffen, derimot, var han mer i tvil om – var den brente smaken riktig, eller hadde noen overdrevet brenningen litt? Men joda, det var slik det skulle være, beroliget følget, som kjenner sin karibiske kaffe bedre enn Morten.

Til dessert bestilte Morten «Papaya Boat» – en halv papaya med kokossorbet og sjokolade. Følget satset på en sorbet-porsjon, og fikk et bredt utvalg fra bringebær til mango. Enkelt og godt, mens Mortens papaya-blanding falt litt mellom flere stoler. For mye fruktkjøtt til å bli helt is, for mye sorbet til å bli helt fruktsalat. Godt hver for seg, men ikke den best komponerte av dagens retter.

Skal noe tilføyes om alt annet enn maten, så må det være:

1. Det er ingen tvil om at dette er karibisk. Inventaret er ikke likt i hele lokalet, men musikken og spisekartet gjør at du aldri glemmer hvor du er.

2. Et bredt utvalg av rom tar seg enda bedre ut i en bar med lys bak hyllene.

3. Lemongrass gir en opplevelse av de virkelig sjeldne til en pris som ligger godt under det mange enkle og kjedelige steder har lagt seg på.

4. Her går det faktisk an å spise også utenom den «vanlige» middagstiden. Det åpner kl. 16.

5. Hvis du foretrekker en sitteplass der du slipper å få ryggen vridd av umotiverte puter, så kan du få problemer. Vær i tilfelle frekk nok til å legge puten(e) et helt annet sted enn i din egen stol, der de kan fungere som den pynten de passer best som.

PS: Morten Matglad har vært tilbake på Lemongrass en gang til, og blitt styrket i troen på at terningkast 6 er vel fortjent hva mat og drikke angår. Men OBS: Ikke stol på åpningstidene. Denne dagen var ikke åpningstidene i virkeligheten de samme som de åpningstidene som står på restaurantens nettside - og i nærheten av inngangsdøren var det ikke slått opp åpningstider i det hele tatt. Med andre ord: Du risikerer å komme til stengt dør selv i åpningstiden.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Drikke

Service

Miljø

Pris

Lemongrass

Kristian Augusts gate 14, Oslo

Besøkt: 8. juli 2010 kl. 16.20.

To forretter, to hovedretter, to desserter, to drinker, to øl, to rom og én kaffe: 1655 kroner.

Varighet: 115 minutter.