Gå for pizza'n!

Restaurant 1814, Eidsvoll

De var målrettede, gutta som var samlet på Eidsvoll i 1814. Det bør du også være hvis du skal spise på 1814 på Eidsvoll: Styr unna kjøttrettene og velg pizza.

Hvis du ikke vet at det ligger der, så tipper du sannsynligvis at du har funnet et gatekjøkken. Men 1814 på Eidsvoll er en skikkelig restaurant. Trivelig er den, også.

Da Morten og avkommet fant restauranten med det tradisjonelle navnet, var det godvær. Så godt at følget aldri var i tvil om at det ble utespising. På den store terrassen hørtes det ut som om et par av de yngre gjestene kom til å underholde mer enn ønskelig var, og dermed endte man opp på det ene av de to bordene mellom inngangen og veien.

Det var ikke noe problem i det hele tatt: Ikke verdens mest trafikerte vei, gløtt av Vorma i det fjerne, og rask service.

Menyen på 1814 var fyldig, og en god blanding mellom norsk biff og italiensk pizza (fra 70 til 120 kroner) og pasta (fra 110 til 160 kroner). Helt italiensk var det forresten ikke, med ravioli-retter som Hitra Blå (med nettopp den trønderske osten) og Bombay (med kylling og grønnsaker i karrisaus). Og på biffronten er det både texmex og gresk å få, i tillegg til Bombay.

Synd bare at det var litt vanskelig å vite hva man kunne bestille til tider. At man vil sparke til salaten sin («reke salat») i stedet for å ha reker i den («rekesalat»), er det mulig å skylde på språkvansker. Men «bernais» og «filèt» er matuttrykk som ikke skrives slik på noe språk. Ikke spesielt tillitvekkende start, altså. Når man ikke tar maten sin alvorlig nok til å skrive den riktig, så går det som kjent heller ikke an å være trygg på at man klarer å lage den riktig.

Til gjengjeld så menyen innbydende ut i seg selv, og var til og med utstyrt med visdomsord med tiknytning til mat. «Hvor mange vakre tanker kan det ikke komme av et godt måltid?»

Men nok om Mortens språklige kjepphester. Her ble det forretter fra en relativt kort liste, hovedretter fra et svært rikholdig utvalg, og ingen vinflasker fra det ganske hyggelige kartet, størrelse og beliggenhet på restauranten tatt i betraktning.

En hyggelig kelner forklarte både godt at den sukkerfrie colavarianten var Pepsi Max, ikke Coca-Cola Light, og at man dessverre ikke hadde lam den dagen fordi råvarene skulle være ferske – men at det istedet vanket ekstra storfe på den som bestilte Biff 1814 (indrefilet, lammefilet og kyllingfilet).

Og så tok det tid. Etter at brusen var kommet på bordet, ble det lenge å vente på forrettene. Her burde man gjort som mange middelhavsrestauranter gjør. Både italienske, spanske og tyrkiske restauranter pleier å ha noe godt og nybakt å sette på bordet sammen med hvitløkssmør eller olivenolje. Det enkle knepet ville funket godt på Eidsvoll, også, og gjort ventetiden mindre merkbar.

Imens hørte Morten og avkommet på musikk fra opptil flere av landene rundt Middelhavet – selv om ingen var helt sikre på om sangerne som supplerte Eros Ramazzotti og de bouzouki-spillende grekerne, kom fra Algerie, Tyrkia eller et helt annet sted.

Da maten først kom, tok det også sin tid. Den ene av de tre varme forrettene kom som den skulle. Den andre kom samtidig, men uten bestikk. Den tredje lot vente på seg, og kom ikke før etter at Morten hadde både etterlyst og fått spiseredskapen sin. Akkurat for mangelen på bestikk var servitøren for øvrig full av beklagelser.

Morten spiste snegler. Klassiske med hvitløksmør, men heldigvis ikke med klassisk, fransk loff. Baker man først italiensk, så må man jo gjøre det gjennomført.

Dessverre var smaken mindre gjennomført. De fleste sneglene smakte mer eller mindre ingenting. Ikke smøret, heller. Bare noen biter av skall skilte dem ut fra det du vanligvis får. Men to av sneglene viste seg å smakte helt greit.

Avkommet var mer eller mindre fornøyde – henholdsvis med en løksuppe som var full av både løk, ost, brød og smak, og med nachos som var litt tamme, kom som en porsjon nesten like stor som en hovedrett, og i ettertankens lys var ganske så passende likevel. Den tamme smaken kunne nemlig forklares med at det var husets egen, italienske tomatsaus som var utgangspunktet, i stedet for en eksilmeksikansk salsa.

Nachospiseren håpet om at de andre rettene kom «back to back», som det heter på utenlandsk. Han fikk ønsket sitt mer enn oppfylt, siden han ikke en gang var halvferdig med nachosene før hovedretten hans kom. Men ikke de to andres.

Den tidlige hovedretten var dagens desiderte høydepunkt, så lenge man ikke dveler ved ankomsttidspunktet. Liten for den som er vant til billige og gode pizzarestauranter i Sverige eller overprisede og deigfulle ditto i Norge. Men godt forsynt med fyll, velsmakende, og bedre og bedre etterhvert som den ble fortært. Avkommet kåret den til noe av det beste på området «pizza av italiensk type i Norge». Skulle pizzaen fått et terningkast alene, så ville selskapet diskutert om det skulle være fem eller seks.

Morten valgte «Black and White» til hovedrett. Indrefilet og kyllingbryst, med bakt potet og to typer saus. Både béarnaise og trøffelpeppersaus. Det beste med den retten – med to stemmer mot én – var kyllingbrystet. Et mørt stykke som ikke var stekt lenge nok til å gå i tørrhetsfella, velkrydret og saftig. Selv om det altså var dissens om kryddervalget. Grønnsakene til: dypfryst og tint blomkål og brokkoli, som hadde vært gjennom såpass behandling i frysere og kjeler at det som en gang hadde vært av smak, stort sett var borte.

Tredjemann hadde bestilt nettopp det som sto først på kjøttmenyen: Biff 1814. Den skulle bestått av indrefilet, lammefilet og kyllingfilet, med husets saus, grønnsaker og fløtegratinerte poteter.

For å ta det hele i kronologisk rekkefølge, så forsvant altså lammet til fordel for mer biff. Allerede da lurte avkommet på hvorfor hun ikke ble spurt om hvordan hun ville ha biffen stekt.

Da maten kom, forsto alle at de burde tatt opp steketiden på egenhånd. Akkurat som Mortens indrefilet var nemlig avkommets indrefilet mer stekt enn de hadde kommet til å bestilt på egenhånd. Som indrefileten var også kyllingen den samme som Morten hadde fått (veldig bra, med to mot én stemme).

Mer ubestemmelige var de siste kjøttbitene på tallerkenen, de som kom i stedet for lammet. Rent fysisk besto de nok av filet. Men tilberedningen hadde gitt dem en konsistens som kokt grytekjøtt, og en smak mer i retning av vilt (og i denne sammenhengen var ikke det positivt).

Avkommet reagerte ellers på de fløtegratinerte potetene, som var rikelig smakssatt med dill. For den som liker dill, var de meget gode. Men avkommet, som er mer skeptisk, ville gjerne hatt den informasjonen på forhånd. Det er smart når man gjør sin egen vri på noe kjent, å fortelle det på menyen. Det kan friste noen, og det kan også få dem som ikke liker vrien, til å velge noe de heller vil ha.

Akkurat dill er en slik vri. Som Geir Skeie forteller når han snakker om Bocuse d'Or-seieren sin: Han hadde tenkt å bruke dill, men ble anbefalt å velge noe annet. For dill er det jo ingen som liker utenfor Sverige. Og Norge, da, til dels.

Til slutt valgte selskapet temmelig standard, fra en dessertliste som ikke var lang eller revolusjonerende. Noen italienske is-retter ville gjort seg.

I notatene står det «veldig kjedelige kaker, gode skogsbær». Eplekake med is var akkurat som eplekake med is alle andre steder. Ostekaken likeså, og den hadde stått så lenge at ostekremen hadde tatt farge av geléen. Slikt – å stå lenge – er vellykket for smaken på alt fra bløtkake til fårikål, men ikke på ostekake.

Dermed var det de varme skogsbærene med vaniljeis som kom ut som den mest vellykkede av dessertene. Kombinasjonen varme bær og is er såpass enkel og samtidig så lett å gjøre lokal, at det er overraskende at den ikke finnes flere steder.

1814 hadde mange tekniske og praktiske vansker den dagen Morten og avkommet var der. Det manglende lammet er nevnt. I tillegg streiket kaffemaskinen, så det var ikke annet enn norsk traktekaffe på menyen. Ikke var alt like greit med betalingsterminalen heller – uten at det skal være sagt om det skyldes terminalen eller Mortens kort.

Innendørs er for øvrig 1814 et skikkelig koselig sted; i hvert fall så lenge det er ryddig. Innredningen er en fascinerende blanding mellom det italienske og det lokale, med både italiensk fontene og stort Eidsvoll-bilde. Litt rotete med en stolstabel bak fontenen den dagen Morten og avkommet var innom. Og toalettet var ikke merket (det var forresten ikke selve restauranten, heller – når du kommer dit, vet du ikke hva plassen heter før du får menyen). Men summa summarum: Riktig så hyggelige omgivelser også om man ønsker å spise inne.

Særig hvis man velger pizza.

Meny

Forrett

Hovedrett

Dessert

Miljø

Service

Pris

Eidsvoll Restaurant 1814

Sundgata 17, Eidsvoll

Besøkt: 27. juni 2010 kl. 18.10

Tre hovedretter, tre forretter, tre desserter og seks flasker brus: 1106 kroner.

Varighet: 80 minutter