fredag 24. september 2010

Byens råeste biff

Pizza & Sånn, Trondheim
Til dags dato vet ikke Morten Matglad om dette stedet heter «Lille» eller «Pizza & Sånn». Men steke entrecôte, det kan de.





Egentlig lurte Morten og følget på hva «sånn» kunne være. Men følget ville ha pizza, og Morten var interessert i litt «Sånn».
Vel innenfor dørene var det litt forvirrende å finne ut hvor man skulle gjøre av seg. Det endte opp med en vinterhage-lignende del av lokalet, med utsikt over torget og helt vanlige bord og stoler – etter å ha gått gjennom et litt mer bar- eller kafé-lignende område, forkastet høye krakker og fått vite at den delen som lignet mest på en à la carte-restaurant, var reservert.
Hyggelig reservert, forresten, av en forsamling som plutselig fant det for godt å bryte ut i flerstemte skåleviser. Slikt er artig når man er i det rette humøret.

Utsiktsplassen ble vel varm til tider, avbrutt av en og annen frisk bris gjennom lokalet, og Morten og følget stilte seg spørsmålet om ikke dette måtte bli for varmt sommerstid. Det passet godt å ha bestilt pils, egentlig.
Samtidig kommenterte Morten alle klokkene som hang på veggen og viste tiden i forskjellige soner, hvorpå følget konstaterte at uansett hvilken tidssone de skulle vise, så gikk alle feil.

Men denne dagen var det ikke sommer, bare sol, og varmt brød kom raskt på bordet. Godt var det, også. Men smøret – det var dessverre smeltet.
Morten ba om forrett og hovedrett, mens følget altså ville ha pizza – og servitøren forsto greit forklaringen om at pizzaen gjerne kunne komme samtidig med Mortens forrett. Erfaringsmessig tar pizzaene lengre tid å spise, og dermed slapp følget å vente mens Morten arbeidet seg gjennom scampiene sine.
Scampiene var marinerte i chili, ingefær og hvitløk, godt grillede og anrettet på appelsinglasert fennikel med ruccola på toppen. Problemet var den sterke smaken. Den dukket opp helt uten sammenheng med resten av smaksopplevelsen, og hang ikke helt sammen med en ellers hyggelig saus. Men ettersmaken, den er verdt noen godord – der kom også chilien til sin rett.
Følget la først merke til soppen på sin capricciosa (for anledningen feilstavet, med bare én c). Den var fortreffelig brunet før den ble lagt på pizzaen, samtidig som den ikke var for myk. Bunnen var god og tynn, og perfekt for den som foretrekker myk og litt seig bunn fremfor sprøtt flatbrød.

Så var det klart for Mortens stykke kjøtt. Det var temmelig smått med utvalg på menyen, men det som var, holdt mål. Morten valgte kakao- og chilistekt entrecôte. Etter flere dårlige erfaringer med krydderglasset sitt med akkurat kakao og chili, hadde han lyst til å se om andre hadde klart å knekke koden.
Det hadde andre klart. Morten ble så fornøyd med krydringen at han spurte en servitør som ble minst like nysgjerrig – og kom tilbake med beskjed fra kjøkkenet: Denne krydderblandingen skal strøs på etter at kjøttet er ferdigstekt, og ikke steke sammen med kjøttet. Morten takket, og innså at han er flinkere til å spise enn til å lage mat.
Den bakte poteten hadde en søtlig smak. Bakt tomat og grillet asparges var mer standard enn kakaoen, men godt utført. Og kakaoen, altså – den fremhevet virkelig den gode smaken på entrecôten. Med kryddersmør til blir det så enkelt, men samtidig så godt.
Det går ikke an å glemme Mortens kjepphest, heller. Denne norske uvanen med å oversteke alle bestillinger med én grad. Slik at rå blir medium, og medium er grått nesten tvers igjennom. Her bestilte Morten entrecôten sin rå, og fikk den rå. Sjelden har det vært servert råere biff på Mortens tallerken på norsk territorium. Så perfekt var kjøttet stekt at det måtte foreviges.
Menyen var nevnt. Svært begrenset utvalg hva forretter og hovedretter utenom pizza angår, men virkelig bredde på drikkesiden. Mye vin, spesielt italiensk, og mye i glass. Det er utmerket – det er altfor vanskelig å få ett enkelt glass med vin på norske serveringssteder. I hvert fall ett enkelt glass med god og passende vin.

Til slutt valgte Morten en ny variant på en gammel kjenning: Stekt banan med is og karamellsaus. Denne gangen var bananen vaniljebakt, og isen noe så spennende som Smash-is. Som seg hør og bør i Nidars hjemby. Dessuten benyttet Morten seg av det overraskende brede vinkartet, og sikret seg et glass med Recioto di Soave.
Siden stekt banan er en gammel kjenning, ikke minst fra kinesiske restauranter, så ble Morten overrasket over at den var kald. Kombinasjonen av vanilje og banan ble dessuten temmelig tam. Begge smakene er diskrete, og ville hatt godt av selskap med noe skarpere. Men å pynte med vaniljestang, det var et artig og stilig grep.
Bananen og følgets eplekake med vaniljeis hadde ett felles problem: Litt for lite is. Til såpass store porsjoner ble de små iskulene litt for lite. Særlig når kjøkkenet har valgt en så spesiell og god variant som Smash-is.
Så skal det sies at Morten i etterkant har lest flere anmeldelser som sier at denne plassen har studentrabatt. Siden følget er student, ville det vært hyggelig informasjon. Om den stemmer. Det vet vi ikke.

Meny


Forrett


Hovedrett


Dessert


Drikke


Miljø


Service


Pris


Pizza & Sånn / Lille
Munkegaten 26, Trondheim

Besøkt: Fredag 10. september kl. 18.35
Forrett, pizza, hovedrett, to desserter, to pils og ett glass vin: 800 kroner
Varighet: 60 minutter.

2 kommentarer:

  1. Hvorfor er ikke Stavanger, gourmetbyen i Norge, med under listen "steder"...?? En loddrett ren fornærmelse!

    SvarSlett
  2. Helt enig! :o) Dette har vært en hobby der jeg har anmeldt restauranter de gangene jeg har hatt tid, på steder jeg uansett har vært. Til slutt ble det for dyrt og tidkrevende, så jeg har lagt bloggen på is foreløpig. Stavanger er favorittbyen min i Norge, så om jeg blåser liv i bloggen igjen, skal jeg love å dra dit.

    SvarSlett