fredag 4. juni 2010

Blodig alvor (eller: bloody good)

Holmenkollen Restaurant, Oslo
Det er enkelt å ty til ordspillene. Men egentlig er det ganske unødvendig. En lunsj på Holmenkollen Restaurant er nemlig en trivelig, velsmakende og (om ønskelig) kjapp opplevelse. Dessuten tar man seg faktisk tid til å lære opp medarbeiderne sine.




Det er åpent under oppussingen, får man vite når man ankommer restauranten helt oppunder Holmenkollens nasjonalbyggeplass til lunsj en varm juni-fredag. Hyggelig å bli informert. Her var det nemlig såpass få spor av oppussing at det ville vært fullt mulig å gå glipp av den om man er mer opptatt av mat enn av byggenæring.
Morten vaklet mellom innbydende terrasse og den sikkert mer korrekte løsningen: En inngangsdør. Men heldigvis var valget enkelt. Mens inngangsdøren var flankert av en falmet middagsmeny, hadde terrassen eksponert laminerte lunsjmenyer, hendig plassert så det var bare å droppe formalitetene og gå rett inn der det er som mest hyggelig å sitte på en solskinnsdag.
Et oppslag ved inngangen etterlot ingen tvil for den som behersker språket (deromkring er det kanskje en og annen turist som ikke gjør akkurat dét): Bestille gjør man i baren inne. Slikt er det greit å få skikkelig informasjon om. Den som ikke er lokalkjent, lurer alltid, og Morten har mange ganger opplevd gjester som har klødd seg i hodet og valgt en annen restaurant for å unngå risikoen for å gjøre feil.

Lunsjmenyen var en hyggelig blanding av norsk «hakket over gatekjøkken» (pasta og BBQ-burger) og skandinaviske retter med røtter litt lenger tilbake (fiskesuppe og «Pytt Bellman»). Men i tillegg fristet den med klassiske smørbrød, dagens kjøtt- og fiskerett og et hyggelig utvalg kaker og desserter.
Prismessig slet Morten litt med å forstå logikken. Her lå nemlig hovedrettene helt nede i 145 kroner for de billigste, mens dessertene kostet 125 kroner. Den som tenker kost-nytte på kosten sin, kan følgelig være kosteffektiv (huff, nå begynner Morten å bli lei av sine egne ordspill) ved å velge hovedrett og kake, og la desserten være.
På drikkesiden overrasket menyen positivt. Fem viner i glass – både champagne, hvit og rød, og både fransk, italiensk og tysk – er mer enn de fleste middagsmenyer kan skilte med. Dessuten var de vanlige brusflaskene supplert med Salé mineralvann og Ringi gårdspresset eple. Og på toppen av det hele sto det sju forskjellige ølsorter på menyen. Til lunsj.
Hovedankepunktet mot menyen var et snev det som man møter så mange andre steder: Ordskillersyken. Restauranten har hverken lunsjmeny eller à la carte-meny, men bruker i stedet skrivemåten «lunsj meny» og «a la carte meny». Morten sier som så ofte før: Hvis man demonstrerer for gjesten at man ikke klarer å skrive om maten, så gir man inntrykk av at man heller ikke klarer å lage den, og at man egentlig ikke bryr seg så voldsomt.

Morten lurte lenge på smørbrødet med matjessild. Var dette ekte norsk matjes, jomfrusild som man får den i Nederland og Tyskland, eller var det kryddersilden som svenskene kaller matjes? Men det fant han aldri ut. Det fristet nemlig med noe annet enn smørbrød.
Og dessuten var det én anledning som var for uventet til å la gå fra seg. På menyen sto nemlig noe så sjeldent som blodpudding. Hjemmelaget, og med bacon. Fornyet husmannskost av en sort som man slett ikke venter å finne i Holmenkollens umiddelbare nærhet, og attpåtil menyens billigste hovedrett.
Til så urnorsk, kraftig kost var det vanskelig å unngå et glass øl. En Morten i det nysgjerrige hjørnet oppdaget en sort han ikke kjente: Menabrea Bionda. Dermed stilte han spørsmålet som en eventuell snobbete servitør som ikke tør bevege seg utenfor det franskinspirerte, ville hevet et foraktelig øyenbryn over: «Hvordan passer dette ølet til blodklubb?»
Reaksjonen var mer rådløs enn overbærende. Men før servitøren bak disken hadde kommet lenger enn til å stotre, så åpenbarte det seg en blid og informativ fagmann fra kjøkkenet. Og høflig – selv om det kanskje blir litt i overkant å omtale Morten som «unge mann», så er det et godt knep både overfor den som har overdrevne tanker om sitt eget utseende og overfor den som inntar et lett ironisk forhold til det hele.
Uansett: Fagmannen (eller kjøkkensjefen, for alt det Morten vet – han satt i hvert fall inne med kunnskap en kjøkkensjef verdig) kunne fortelle at Morten hadde funnet seg en gammel lunsjmeny. Nå solgte man ikke Menabrea Bionda lenger, for det var blitt for dyrt. Dessuten ville det ikke passet uansett. Det var for bittert, og lå nærmest opptil Stella Artois, kunne han opplyse.
Nei, til blodklubb trenger man noe søtlig. Dermed var han ikke i tvil: Morten burde kjøpe en Erdinger.


Enhver som kjenner Morten Matglad, vet at det å anbefale hveteøl er et godt knep for å sikre seg ekstrapoeng. Men denne gangen hadde han faktisk sett seg ut Erdinger'n allerede på forhånd. Godt likevel å få antagelsen bekreftet av noen som har fagbrev på at han kan slikt.
Vår mann fra kjøkkenet sa rett ut at servitøren bare hadde arbeidet på restauranten i to dager og ikke lært seg alt ennå. Forfriskende ærlig, og en god måte å skape kontakt og få gjesten til å føle seg som om han vet litt mer enn alle andre. Det er ikke flaut å være uerfaren – mangel på erfaring er vanligvis noe som går over med tiden. Dessuten: Hun hadde lært godt allerede, og håndterte spørsmålene om dagens kjøtt og dagens fisk langt bedre enn mange andre ferske servitører.
Fagmannen gikk rett over til å lære sin nyansatte hvordan hun skulle skjenke sin Erdinger. Her var det ikke bare «hell slik og rist til slutt», men med fyldig forklaring om hvorfor glasset skal holdes som det skal, hvordan ølet er gjæret, hvordan det ligger igjen gjær på bunnen av flasken og hvorfor flasken må virvles rundt til slutt for å få med gjær-restene opp i glasset. En drøm for en som liker sin Weissbier, med andre ord.

Morten satte seg til for å nyte sol og utsikt, og fikk snart selskap av et utvalg germanske og slaviske språk ute på terrassen. Men maten som kom, den var umiskjennelig norsk.
For å ta ølet først, som Morten hadde gjort, så var det liten tvil om at valget var godt. Hveteølets sødme sto godt til den kjente, om enn ganske milde, blodsmaken – og fruktigheten passet godt til blodpuddingens konsistens.
Puddingen kom som en tykk skive med lett stekeskorpe. Blodmat-tradisjonene varierer som kjent kraftig bare fra den ene enden av Østlandet til den andre. Men denne puddingen var ikke egnet til å fremmedgjøre noen. Ren, gjennomført smak, luftigere og mildere enn blodklubben som er mulig å få i endel dagligvarebutikker. Den som foretrekker rosiner, ister eller andre klumper i puddingen, får det ikke her.
Istedet var det tilbehøret på utsiden av blodpuddingen som sørget for å bygge ut smaksopplevelsen. De smale baconstrimlene var også milde. Ikke av de magreste, ikke av de varmeste, men godt tilbehør.
I tillegg var tallerkenen fylt med tyttebær og eple. Tyttebær som virkelig smakte av bær. Ikke sukkerlake som mange ferdigsyltetøy-sorter består av, og ikke en haug med harde kuler som du risikerer å få om du bestiller hjemmerørt til julebordet. Morten er ikke en klassisk tyttebær-mann, men nøt Holmenkollen-varianten.
Eplene var raspede og syrlige. Antagelig ville de vært enda bedre om de hadde vært skrelt først. Skallet tok rett og slett litt av oppmerksomheten fra blodpuddingen: Konsistensen var slik at i en munnfull med pudding, eple og tyttebær samtidig, var det epleskrellet som ble igjen i munnen til slutt og ga ettersmaken. Det burde jo vært hovedingrediensen som fremsto som showets stjerne.
Kanskje enkelte ville savnet brød eller poteter til blodpuddingen. Morten klarer å bli gørrmett uten karbohydratene, også, og synes tilbehøret var et godt valg.

Siden desserten ikke ble med i bestillingen denne gangen, så gikk hele måltidet svært raskt for seg. Det er viktig til lunsj. Har man god tid, så kan man sitte så lenge man vil og blir ikke stresset av servitører som gjerne vil ha ut gjesten så fort han har betalt. Har man bare vanlig lunsjpause, så trenger man den ustressede effektiviteten.

Meny


Hovedrett


Drikke


Miljø


Service


Pris


Holmenkollen Restaurant
Holmenkollveien 119, Oslo

Besøkt: Fredag 4. juni 2010 kl. 11.05.
Hovedrett og en halvlitersflaske øl: 233 kroner.
Varighet: 30 minutter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar