La Sangria, Oslo
Her er en etnisk restaurant slik en etnisk restaurant bør være. La Sangria er spansk, ikke en halvhjertet kopi. Her er det autentisk hele veien fra skinkene i baren til smulene som ligger igjen på bordet.
Vil du like gjerne begynne med klisjéen, og få den unnagjort? OK, her kommer den: «Et lite stykke Spania».
Denne gangen er faktisk ikke klisjéen så dum. De fleste restauranter som prøver å gi gjestene mat og miljø fra et annet land, inngår kompromisser. Noen ganger er de kanskje nødvendige: Vi i Europa tror vi vet hva folk flest spiser i Mexico eller Kina. Meksikanske eller kinesiske restauranter i Norge tilpasser seg det, og lager mat slik vi tror den skal være i stedet for slik den virkelig er i hjemlandet.
En spansk restaurant trenger ikke å gjøre det på den måten. For det første er det såpass mange potensielle gjester som har spist i Spania at de vet hvordan det skal være. For det andre er kjøkkenet så godt likt og smakene så akseptable for en gjennomsnittlig norsk gane at det ikke er nødvendig å moderere seg av den grunn.
Dessverre er det mange som gjør det likevel. De lager tapas i porsjoner som er tilpasset norske spisevaner, eller de sauser sammen norske og utenlandske smaker. Heldigvis er ikke La Sangria en slik restaurant.
Morten Matglad visste ikke hvor han skulle spise denne dagen. Derfor gikk han fra plass til plass og kikket på menyene. Det førte til at både Marhaba og Tekehtopa gikk glipp av en kunde, fordi de ikke hadde menyer hengende synlig utenfor døren. Men til slutt førte spaserturen Morten mot Holbergs plass og videre til La Sangria.
Der var det ikke lenge å vente før han ble vist et bord og spurt om det var ok. Det var det, i hvert fall rent plasseringsmessig. Rent, derimot – det var det ikke. Men Morten satte seg ned og feide bort smulene.
Rykende varmt rundstykke med aioli og store, gode oliven kom kjapt på bordet, og Morten kunne konsentrere seg om menyen.
Den inneholdt en rimelig stor andel av det man vanligvis finner på en tapas-fokusert plass i Spania. Dessverre var tapasmenyen med åtte retter, bare tilgjengelig for tre eller flere personer. Så Morten bestemte seg for å kombinere suppe og et par tapas.
Servitøren fikk spørsmål om suppe og to tapas ville være passe mye, og svarte klart at joda, på La Sangria pleide to eller tre tapas å være det ideelle. Klart og godt svar på det spørsmålet som kanskje er det som får flest nordmenn til å velge tradisjonell hovedrett fremfor tapas: Hvor mange blir man mett av, og hvor mange kan man bestille uten at det er flaut?
Dermed ble det sopa de mariscos (skalldyrsuppe), champiñones al ajillo picantes (sjampinjong med hvitløk, løk og chili) og selve høydepunktet for en spekeelsker: Charcuteria variada. Speketallerken med skinke, salami, to sorter chorizo og manchego.
På drikkefronten gikk Morten helt inn i turistrollen og ba om sangria. Og et glass av husets røde, da.
Mens spanske og italienske slagere vekslet med Elvis om å fylle øregangene, kunne Morten studere et inventar som hensatte ham til Andalucia. Så mye var det nemlig som minnet ham om en helt bestemt restaurant en times tid utenfor Málaga. Eneste forskjell: Der henger det langt flere skinker i baren. Men dét er et spørsmål om økonomi: Det selges nok ikke like mye bellota – eller vanlig serrano, for den saks skyld – i den norske hovedstaden.
Så langt sør i Spania var det likevel bare Mortens fantasi som ville. Morten vet ikke om brødrene Juan Carlos og Fernando Perez, som driver La Sangria, er madrileños, men med såpass mange Real Madrid-skjerf og -bannere som det henger på veggene her, er det nok mer logisk å tenke seg til en plass i nærheten av den spanske hovedstaden. Selv om Salvador Dalí på veggene trekker litt lenger nordover – og Munch trekker enda lenger nordover.
Men til maten. Og drikket. Morten fikk sangria med verdens største isbit. Smaken ville passet bedre i varmere strøk. Den hellet mot det beske – for besk i norsk sommervær, selv om den kanskje ville fungert bedre i spansk høyslettevarme.
Suppen smakte godt av fisk, urter og grønnsaker, og brakte Morten enda nærmere Spania. Subtil, ikke spesielt sterk, og med et hvitløksnivå som var spansk i stedet for slik som nordmenn tror at det skal være på spansk. Koketiden, derimot, var ingen fulltreffer. Noen av ingrediensene hadde fått koke med litt for lenge, og blekkspruten hadde beveget seg i retning av gummi.
Litt skinnproblemer var det også. Flere biter persille hadde fått tomatskinn-konsistens og var ikke spesielt enkle å få i seg. Kanskje var det også tomatskinn i suppen – Morten tok rett og slett ikke ut alle bitene av munnen for å sjekke.
Morten fikk for øvrig suppen sin før paellaen kom til nabobordet, enda gjestene der hadde bestilt før Morten. Men paella skal ta lenger tid enn skalldyrsuppe, så det var bare et tegn på at maten tilberedes skikkelig og ikke var mer halvfabrikkert enn nødvendig.
Før hovedretten fikk Morten ny servitør. Hun forsto ikke norsk, og det viste seg å gå bedre med engelsk enn spansk. Siden La Sangria ligger rett over gaten for det gamle SAS-hotellet i Oslo, så er dette et bedre sted enn de fleste å ha servitører som ikke forstår norsk.
Omsluttet av god paella-duft ga Morten seg i kast med sjampinjonger og spekemat. Rekkefølgen ga seg selv, siden sjampinjongene var varme og spekematen kald. Vanligvis pleier Morten å begynne med skinke og ost på spanske restauranter, men denne gangen hadde han selv valgt å snu rekkefølgen på hodet.
Med sjampinjongene kom også den skikkelige hvitløksmaken. Morten kunne faktisk tenkt seg enda mer hvitløk, men det er mest et spørsmål om smak og behag. Til norske smaksløker var nivået på La Sangria godt tilpasset. Det samme gjaldt chilien. Ikke så sterkt at øyehulene svettet og resten av dagen ble tilbrakt med den gode følelsen som bare litt for sterk mat gir, men velkrydret nok til at det ikke var tvil om hva maten inneholdt. Sjampinjongene var blitt litt for myke og møre, og begynte å nærme seg hermetikk-konsistens.
Spekemat og ost er først og fremst et spørsmål om råvarekvalitet. Og den var det ikke noe å si på. Hederlig salami, god skinke. Manchego som ikke var overdrevent moden – de kraftigste sortene passer ikke på en charcuteri-tallerken med mindre man liker å drepe skinkesmaken. Og høydepunktet: Den ene av chorizoene var både sjelden og sjeldent god.
Til dessert tok Morten en enkel sitronsorbet. Enkel, men god. Fyldig, frisk, ekte, men med klumper som lignet såpass mye på sitronfrø (selv om de ikke var det) at det hadde vært like greit å ta dem ut.
En smule overraskende var det å bli betjent av en servitør som ikke visste hva «café solo» betyr. Så Morten fikk sin italienske espresso istedet, sammen med en brandy. Lepanto Gran Reserva.
Det viste seg å være et dårlig valg, men denne gangen var det Mortens feil. Brandy og sitronsorbet gikk ikke godt sammen, og Morten hadde ikke vett til å la brandyen stå lenge nok.
Etter en noenlunde hyggelig regning der bare brandyen og spekematen kom over hundrelappen, spaserte Morten ut av Spania og inn i solnedgangen i Sommer-Oslo.
Meny
Forrett
Hovedrett
Dessert
Drikke
Miljø
Service
Pris
La Sangria
Holbergs gate 19, Oslo
Besøkt onsdag 21. juli kl. 17.30
Forrett, to tapas, dessert, sangria, ett glass vin, brandy og kaffe: 748 kroner
Varighet: 85 minutter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar