Bill Clinton har flere ganger fått seg noe søtt på Pascal. Clinter'n kunne så absolutt valgt bedre. Kald service, kaldere hovedrett og fryst dessert utgjorde dagens lunsj.
Rett skal være rett: Morten Matglad inntok sin lunsj på Pascal i Tollbugaten, ikke på det presidentserverende konditoriet i Drammensveien. Morten har spist i Drammensveien flere ganger, og opplevd lunsjen som helt kurant og kakene som utmerkede. Men denne gangen, altså: Tollbugaten.
Det begynner så bra, med en fristende vindusutstilling og et velfylt glassdisk rett innenfor døren. Og det kan saktens trengs. Her risikerer du nemlig at servicen er klassisk fransk. Da mener vi ikke klassisk fransk i betydningen «dyktige, kunnskapsrike og voksne kelnere». Nei, vi tenker på fransk service slik som Stephen Clarke beskriver det i sin hypermorsomme «A Year in the Merde»: Service som baserer seg på at kelneren vet alt, sjelden nedlater seg til å gjøre stort, og at du som gjest skal være glad du får slippe inn i det hele tatt.
Morten ble stående en god stund før noen nedlot seg til å komme ut av de indre gemakker og vise ham til rette i et nesten tomt lokale. Da fikk han til gjengjeld velge seg et bord ved vinduet, fikk bestille drikke på direkten og fikk menyen med én gang.
Det han ønsket å bestille, var salat med pochert kalv, dressing av tunfisk og kapers, og hvitløkstoast. En spennende kombinasjon fra en relativt spennende meny. Her er det ikke standardlunsjene som du finner på så mange av Oslo sentrums lunsjåpne restauranter. Det er brukt litt mer fantasi, samtidig som det ikke er mer pretensiøst enn at en gjennomsnitts bygdis kan føle seg vel. Med maten, altså – ikke nødvendigvis med servicen.
Da kalven kom, var det som rause, tykke skiver med innbydende rosa senter. Og for å fortsette med det positive: En mild, god salat basert på ruccola og lollo.
Så er det slutt på rosen. Kalveskivene kunne nemlig like godt vært vakuumpakket kjøttpålegg fra pigghenget til Rema. Sammenlignet med kokt skinke, hamburgerrygg og forskjellige rullevarianter kom Pascal-kalven godt ut. På en brødskive innpakket i matpapir, kunne den gjort mange misunnelige. På en salat, servert med kniv og gaffel, falt den igjennom.
Hvorfor kjøkkensjefen hadde basert dressingen på tunfisk i hermetikk-stil, er ikke godt å si. Tunfisksmaken kom nemlig dårlig frem. Kapersen kjente Morten med litt velvilje. Men alle de overdrevent subtile (les: nesten manglende) smakene ble forskriftsmessig drept av to soltørkede tomater. Ikke misforstå: Morten er glad i soltørkede tomater. Men denslags krever tilbehør som ikke forsvinner, rent smaksmessig sett – slik som alt annet i Pascals kalvesalat gjør.
Og bare for ordens skyld: Mortens kamera slo seg vrangt under denne lunsjen. Derfor er bildene av hovedrett og dessert enda blassere enn virkeligheten.
Mens Morten spiste lunsjen sin, fikk han oppdatert seg på alt som skjedde på de to-tre andre bordene som hadde gjester denne tidlige mandagen. Det er nemlig ikke lett å unngå å høre hva det snakkes om ellers i lokalene, så dette er ikke stedet for de diskrete forretningslunsjene.
Og selv om det kan være spennende å høre hvilke aksjer mannen med slips vil selge, så er det mindre inspirerende å høre hvordan gjestene rundt tremannsbordet ved veggen må spørre etter alt fra saltbøsse til bestikk. Verst var det likevel å høre damen som spiste alene, spørre hva béchamel-saus er, og ikke få noe skikkelig svar.
Lokalet er ellers todelt, med et konditori som er riktig vel bevart, og en spisesal i duse farger med bilder som danner en god helhet. Litt kjedelig, litt verneverdig, og slett ikke utrivelig.
I løpet av måltidet ble kelneren byttet ut, og Mortens nye vertinne var både mer effektiv og flinkere til å selge. Morten hadde ikke tenkt å ta annet enn en kjapp hovedrett, men lot seg svært enkelt påvirke til en dessert. Selv om det var mandagslunsj, så var han tross alt på Pascal, som er berømt først og fremst for desserter og bakverk.
Dessertmenyen er da også en sann fryd. Lang, utførlig og sikkelfremkallende. Morten ville nok foretrukket en meny som besto av retter man faktisk hadde, og heller en «dagens meny» hvis man vil variere fra dag til dag – det er litt irriterende å bestemme seg for en rett som ikke er å få den dagen. Særlig når det er en god del av dem. Men til slutt ble det en lett gelé med granateple, vaniljepannacotta og mye godt og bærbasert til. Pascal tilbyr nemlig bærsalat og annet godt som ekstrabestilling til dessertene.
Desserten ble en overraskelse, og ikke bare i positiv retning. Bærsalaten var bringebær badet i en væske som ganske enkelt smakte Fun Light. Altså sukkerfri saft av den varianten som inneholder så lite bær at det ikke er lov til å markedsføre den som saft. Gelé og coulis smakte helt greit, mens vaniljepanacottaen ble måltidets høydepunkt. Fyldig og markert vaniljesmak, flott konsistens.
Så var det bare den lille detaljen at både bringebærene og pannacottaen ikke var tint. Halvfryste bær kan være godt, men da vil Morten gjerne vite hva han får. Og her var det nok ikke meningen at de skulle være fryst. Pannacottaen har uansett ikke noe under null å gjøre, i hvert fall ikke på det tidspunktet den serveres.
Kombinér det med at alle elementene i desserten ble servert i glass, slik at de ble maksimalt vanskelige å spise med en helt vanlig skje uten vinkel på håndtaket (særlig de frosne bringebærene i saft egnet seg bedre til slurping enn skjespising), så forstår du at det er mulig å gjøre en i utgangspunktet flott rett til noe litt slitsomt og traurig.
Meny
Hovedrett
Dessert
Miljø
Service
Pris
Pascal
Tollbugaten 11
Oslo
Besøkt: Mandag 19. april 2010 kl. 11.05.
Hovedrett, dessert, Farris og dobbel espresso: 330 kroner.
Varighet: 50 minutter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar