Gørrmett: Kystens veikro

MS Vesterålen (Hurtigruten)

Hurtigruten fører norske veikroers kulinariske tradisjoner helt ut på de syv hav (eller i det minste ett av dem). Snakker vi stolte tradisjoner her? Nei, dessverre ikke.

En kveld og natt på Hurtigruten er alltid en opplevelse. Noen ganger på grunn av naturen: Norge er vakkert i godvær, og spennende i storm. Andre ganger rett og slett fordi det er så praktisk: Du må fra en avtale i by A den ene kvelden til en ny avtale i by B morgenen etter. Klaffer det med rutetidene, så kan du få en behagelig reise med gode muligheter for jobb, rekreasjon eller sosialt samvær – og det er både hyggeligere, mer praktisk og billigere enn en flytur og en natt på hotell.

Middagen på MS Vesterålen var et resultat av de praktiske argumentene. Ålesund den ene dagen, Trondheim den neste – og lugar fremfor hotellrom. Siden alternativet ville vært en tidlig middag i land, valgte Morten å bestille ombord.

Hele rammen rundt en middag på Hurtigruten er preget av den gamle måten å tenke på. Her er det ikke à la carte og spis-når-du-vil, men bordsetning og fast meny. Dessuten lønner det seg å planlegge. Bestiller og betaler du på forhånd, sparer du en femtilapp. Enkelt er det også. Hvis du bare drikker vann, vel å merke. Hvis ikke, så må du betale i to omganger: 345 kroner når du bestiller, og drikkevarene ved bordet.

Fra ombordstigning i Ålesund til start på middagen var det akkurat passe lang tid til å sette fra seg på lugaren og gå opp til riktig dekk. Morten innfant seg på et godt tidspunkt – servitørene sto og ventet, og skaffet et bord umiddelbart. Ikke noe spesielt godt beliggende bord, men det ligger også i sakens natur. Tilbudene på Hurtigruten er nemlig svært tilpasset turistene – fortrinnsvis de som reiser hele veien fra Bergen til Kirkenes og tilbake. De får sitt faste bord på hele turen, mens andre (det som heter «distansereisende» på hurtigrutespråket) plasseres der det er ledig. Ikke noe galt i dét.

Derimot kunne Morten tenkt seg en vinpakke til maten sin. Som alenereisende er det ikke spesielt smart å kjøpe én flaske vin til forretten og en annen til hovedretten. I hvert fall ikke når man skal arbeide dagen etterpå. Men vinpakke, det tilbyr Hurtigruten også bare til turistene, fikk Morten vite.

Noe stort problem var ikke dét. Ett enkelt glass vin var slett ikke noe problem. Ikke at Morten noen gang fikk vite hva slags vin det var. Her opereres det med de to kjente merkene «rød» og «hvit». Men til klippfisk, kylling og lun eplekake ble valget «rød». Ingen stor eller komplisert vin, men så lenge man ikke får annen informasjon enn at den er rød, så er det da heller ikke å vente. I ettertankens lys må man vel bare anta at det dreier seg om Hurtigrutens egen vin, «Hurtigruten Red Wine». Dét ville det vært spennende å bli informert om.

Før det gikk så langt som til vinbestilling, hadde vannkaraffelen vært på visitt, helt ubedt. Det vanket bare ett glass vann, og ble aldri snakk om noen påfyll. Lunkent var det også. Men det kom i hvert fall raskt og ledsaget av et smil.

Miljøet i spisesalen på MS Vesterålen er klassisk, akkurat slik man forventer på et tradisjonsrikt, rutegående fartøy som ikke tilhører de nyeste og mest moderne hurtigruteskipene. Lavt oppunder, brunt tre og rødt teppe med mønster.

Utsikt er det dårligere med. Det er synd. Her har du noe av verdens vakreste restaurantutsikt, og så er det bare marginalt lettere å se ut enn det ville vært i en innvendig lugar. Det er sikkert funksjonelt på en dag med hardt vær, men gjestevennlig er det ikke.

Før maten kom det brød. Nærmere bestemt et rundstykke med valmuefrø. Fremdeles lunkent, men ikke med smør, olje, saus eller annet tilbehør.

Og så var det duket for forretten: Klippfiskbolinhos med tomatsalat. Det vil si halvannen krokett av klippfisk, kald og ganske tørr, av en type som det går tretten av på dusinet og som spanske og portugisiske gjester kunne kjøpt bedre på supermarkedet. Til bolinhosene kom det en enkel salat med cherrytomater og oliven.

Hovedretten dro opp inntrykket. I hvert fall hva tilbehøret angår. Livèchekyllingen var nemlig knusktørr. Morten har spist mye knusktørr kylling i sitt liv, ikke minst fra grillen i dagligvarebutikken den gangen han ikke visste bedre. Men det var litt stusslig å oppleve at en flott råvare som livèchekylling var blitt så tørr og smakløs. Du kjenner den lyden som du hører når tennene halvveis setter seg fast i overstekt kylling eller kalkun? I så tilfelle forstår du hva det er snakk om.

Tilbehøret, derimot, fortjente honnør. Til kyllingen serverte byssa (joda, Morten har vært til sjøs før) en grønnsakrisotto med blant annet minimais og paprika. Særlig minimaisen gjorde risottoen til en uventet og spennende kombinasjon. Du tar minimais – som kan være kjedelig – og ris – som kan være veldig kjedelig – kombinerer det, og får noe spennende.

Legg til en vellykket linseragu og en spennende paprikasaus med litt mer sting enn du venter på et så tradisjonelt spisested (og her er «sting» positivt ment), og du får en rett som ville vært ganske så vellykket, hvis bare kyllingen hadde sluppet de siste minuttene i varmen.

Egentlig er det litt besynderlig at det kan finnes så mye tørt i et miljø der det meste dreier seg om saltvann. Den lune eplekaken med vaniljeis var nemlig ekstremt tørr. Til gjengjeld var den ikke det minste lun. Ikke vanket det noen skje å spise med, heller, men til tross for tørrheten lot den seg fortære bare ved hjelp av gaffelen.

Kaffe kan man få gratis etter maten, i fartøyets kafé. Morten sto over den, og gikk heller opp på panoramadekket for å skrive anmeldelse. Der er det til og med flott utsikt.

Og forresten: Dagen etter spiste Morten en helt grei frokost ved samme bord – og ble regelrett kommandert til å desinfisere hendene før han slapp inn. Vel og bra med hygiene, men det skader ikke å ta en litt høfligere tone.