lørdag 22. mai 2010

Original med overraskelser

Bryggerikjelleren, Lillehammer
Du kjenner mursteinsmiljøet fra den ene kjederestauranten etter den andre. Men Bryggerikjelleren er originalen. Eller en av dem. Stedet har en og annen hyggelig overraskelse i tillegg til den klassiske biffen – men har dessverre glemt røttene og nedprioritert ølet.




Planen var churrascaria på Brenneriet. Men Morten og selskapet gikk glipp av åpningstidene. Her hjalp det ikke at det var onsdag før langhelg – åpent er det bare torsdag. Dermed ble det søsterrestauranten, vegg i vegg.

Morten hadde vært på Bryggerikjelleren mange ganger. Men det var mange år og mange omprofileringer siden. Det vil si: Naborestaurantene har lagt ned, åpnet på nytt, byttet eiere og omprofilert utallige ganger. Bryggerikjelleren har det ikke skjedd de store endringene med. Tiden går; mursteinene består.
Dette er nemlig den typen restaurant som Peppes, Egon og mange andre gjerne vil være. En kjeller i murstein, med bueganger, elghoder og til og med en slede hengende i taket. Forskjellen fra nyere kjeder med låvepanel og rød murstein, er at Bryggerikjelleren er autentisk. Ølkjelleren stammer fra 1855.
Det gjør ikke publikum. Da Morten og selskapet ankom, var det en blanding av voksne par og yngre vorspielere i lokalet, men flest av de siste. Litt tilløp til allsang, og et lydnivå som passer i en bryggerikjeller, men ville vært slitsomt på et spisested med lødigere ambisjoner.

Den raske og hyggelige servicen ble etablert så snart de tre spisegjestene kom innenfor. Menyene kom som de skal, bestillingen ble tatt opp raskt og ledsaget av smil.
Morten er en hund etter røykt mat, og bestemte seg raskt for bøkling på spinatkrem til forrett. De to unge ledsagerne har en tendens til å velge forskjellig, og gjorde det denne gangen, også. Her ble det henholdsvis serrano med honningglasert melon, og sitrusmarinert salmalaks.
Salma er blitt et begrep og et kvalitetstegn som den som setter pris på gode råvarer, legger merke til. Derfor er det et godt trekk av restauranten å bruke varemerket på menyen. Og serrano er en betegnelse som norske restaurantgjester legger enda mer kvalitet i enn det den egentlig inneholder. Det er ikke bellota, ikke en gang ibérico, men i Norge oppleves det som en kvalitetsbetegnelse likevel.
Menyen, ja. Den var fyldig og konsekvent, og bygde opp rundt et bifftema. Hovedrettene var dominert av biff i en rekke kvaliteter og størrelser. Forretter, småretter og desserter var til dels temmelig tradisjonelle, som rekecocktail og hvitløksbrød, men bød også på overraskelser som «Chicken Pepper Cheese» og sticky rice.
Vinmenyen hadde litt av hvert å by på, men kunne med fordel vært mer variert. Prisingen var også i overkant – selskapet hadde ventet seg et bedre utvalg av drikke til en hundrelapp eller to under det som står på menyen.
Morten hadde ingen å dele en vinflaske med, og bestemte seg derfor for en halvflaske. Etter at eliminasjonsmetoden var tatt i bruk, var det bare ett alternativ igjen. Da først alle de italienske rødvinene forsvant ut (til Italia skulle selskapet reise om et par dager) og så Periquita ble valgt bort (been there, done that, bought the t-shirt, mange ganger), ble det en chilener, en Casillo del Diablo 2008.
Den største mangelen på drikkemenyen var likevel ikke vin. Det er litt stusslig at en så gjennomført og tradisjonsrik bryggerikjeller ikke legger litt mer vekt på øltilbudet sitt. Tenkte Morten nostalgisk, og mimret litt rundt 80-tallets halvlitre med Lillehammers egen eksport.

Da drikkevarene kom, ble det fort tydelig at servitøren ikke helt hadde dagen når det gjaldt å åpne vin. Her havnet både kniv og opptrekker feil. Men servitøren var klar over det selv, og lo litt av problemene i stedet for å late som ingenting. Selvironi er alltid en god kontaktskaper.
Forrettene varierte både i kvalitet og mottagelse. Den fiskespisende delen av selskapet reagerte først og fremst på at tilbehøret til laksen burde vært kaldt. Med lunkent tilbehør ble laksen også varmet opp unødig. Sammen med sitrusmarinade og en fennikelsjy med karakter, ble konklusjonen at her var det mye smak på alt unntatt laksen. Slik bør det jo ikke være.
Kjøttspiseren opplevde noe av det samme. Skinken smakte ikke spesielt kraftig. Ruccola og parmesan – med andre ord: Italiensk tilbehør til spansk skinke – var som den skulle. Den store overraskelsen var honningen. Den var det mye av, den smakte sterkt, og den hadde fått følge av honningmelon. Det er ikke ofte man opplever at spekeskinke overdøves av honning, men det skjedde her.
Dermed var det nok Morten som var mest fornøyd med forretten. Bøklingen kom med god pumpernickel og ditto spinatkrem. «Godt valg» sto det på notatblokken etterpå. Og alle var enige om at porsjonsstørrelsen var utmerket. Liten nok til at det var rikelig med plass til hovedretten, stor nok til at man faktisk fikk en skikkelig smak av det man har bestilt. Men for to av tre forretter ble altså hovedingrediensen overdøvet av tilbehøret.

«Til hovedrett velger jeg kjøtt. Gjerne lam, men jeg er slett ikke nødt,» som Hege Schøyen sang i «Gourmetsangen», sammen med Øystein Sunde. Denne gangen var det Morten som valgte lam, men resten av selskapet satset på annet kjøtt.
Selskapets gjennomførte kjøtteter gikk på biffmenyen og 300-grams indrefilet med béarnaise og fløtegratinerte poteter. Den blodige biffen ble ikke riktig så blodig som han ønsket, men han var fornøyd likevel. Kjøtteteren har nemlig spist biff i såpass mange land at han vet at «rå» i Norge gjerne er det samme som «medium» i mange andre land – og etter norske forhold var dette både blodig og mørt.
Fiskespiseren droppet fisk til hovedretten, og ville gjerne ha tournedos med bacon og champignonsaus. Problemet var at hun ikke hadde spesielt lyst på de fløtegratinerte potetene som hørte til. Hun spurte om det ikke gikk an å bytte dem ut med båtpoteter, og ble møtt av en lydhør servitør som gjerne byttet, men varmt anbefalte urtestekte amandine-poteter istedet. Anbefalingen viste seg å være en sikker vinner. Tournedosen skulle hun gjerne hatt litt mindre stekt. Men ellers førte kombinasjonen sjampinjongsaus og grønnsakseng til positive kommentarer.
Morten satset på lammecarré, og var svært spent på kombinasjonen med lammepølse. Den viste seg å være utmerket. Kjøttstykker med velsmakende stekeskorpe utenpå, rosa og fristende inni – og en grov, saftig og velkrydret pølse av den typen du definitivt ikke får kjøpt på Rema for femti kroner kiloen. Rotmos og urtesjy komplementerte det hele godt. At noen tør å satse på kvalitetspølse, fortjener ros. På det området må restauranter flest se seg knust av dagligvarebutikkene nå for tiden.
Ankepunktet kom på alle de tre middagsporsjonene. Ikke det at ikke brokkoli passer godt til både indrefilet, tournedos og lammecarré – selv om det er litt fantasiløst å trøkke den samme buketten innimellom alle slags kjøttstykker. Nei, problemet var først og fremst at brokkolien ikke var skikkelig varm.

Selskapets fiske- og tournedosspisende innslag har ikke sansen for uskreven italiensk lov om at cappuccino bare skal drikkes rundt frokosttid. Og kunden har alltid rett, dermed ble det cappuccino til desserten.
Selve desserten var det verre å bestemme seg for. Her hadde Bryggerikjelleren en fantastisk løsning for alle søthungrige som sliter med å bestemme seg. «Grand Dessert» var et potpurri med smaksprøver fra store deler av dessertmenyen. Denne dagen besto den av karamellisert ananas, eple-crème brûlée, bringebærsorbet og Grand Marnier-sufflé. Kunden jublet over tilbudet, og var nesten like fornøyd med utførelsen.
For ikke å snakke om cappuccinoen. Vanligvis er designen som Coca-Cola har valgt på kaffetilbudet sitt, Chaqwa, litt for dominerende når den kommer utenfor kaffebarens formspråk. Men Bryggerikjelleren er røff nok til at den digre, svarte koppen med den prangende logoen faktisk ikke så så ille ut.
Etter en stor indrefilet er kanskje ikke frukt et åpenbart valg, men her tok selskapet karamellisert ananas med vaniljeis og pekannøtter, pluss en helt vanlig, svart kaffe. Nøttene falt ikke særlig i smak, men det handler nok mer om smak og behag enn at kjøkkenet ikke har gjort jobben godt nok. Ananas, is og annen frukt satt derimot som den skulle.
Morten valgte Grand Marnier-suffléen i fløteplett, med bringebærsalat og vaniljeis. Ikke at han visste hva «fløteplett» er, men det skal han trolig ikke være så altfor flau over. Ordet gir nemlig bare ett eneste treff på Google – på Bryggerikjellerens meny. Men egentlig er det rett og slett et annet navn på en dessertpannekake. Godt smakte det uansett.
Siden han var litt sår i halsen, bestilte han seg en irish coffee, også. En virkelig fulltreffer. Denne blandingen finnes i et utall varianter, og det er ikke slik at de fineste restaurantene nødvendigvis er de flinkeste til å mikse sin irske kaffe. Men Bryggerikjelleren kunne sine drinker (restauranten reklamerer for øvrig med baren midt i lokalet). Her lå kremen som det lokket den skal være, og revet sjokolade ga drinken det lille ekstra.
Morten er til og med villig til å godta at den ble servert med sugerør, så lenge det skjedde på denne måten. For kjennere er det en dødssynd å drikke irish coffee med sugerør, og en viktig del av smaksopplevelsen er nettopp den krembart-givende prosessen det er å sile kaffe og whiskey (jada, det skrives med e i Irland) gjennom lokket. Men det må være lov å drikke sin drink som man vil, Bryggerikjelleren er den typen restaurant som tiltrekker seg flere enn bare de mest snobbete gourmetene – og ikke minst: Sugerøret lå løst oppå glasset, slik at man kunne velge selv.
Morten slikket seg rundt munnen både på grunn av krembart og god dessertsmak, kikket over en regning som manglet irish coffee – og endte opp med å få beskjed om at neida, når den ikke sto på regningen, så skulle han da slippe å betale for den. En flott måte å snu en glipp til noe som gjesten husker som en positiv opplevelse.

Meny


Forrett


Hovedrett


Dessert


Drikke


Miljø


Service


Pris


Bryggerikjelleren
Elvegata 19, Lillehammer

Besøkt: Onsdag 11. mai kl. 20.00.
Forrett, hovedrett kaffe og dessert for tre personer, tre brus og en halvflaske vin: 1977 kroner.
Varighet: 105 minutter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar