Thank God, it's service

TGI Friday's Karl Johan, Oslo

Hvis du ikke helt får deg til å tro at det går an å yte rask, hyggelig og effektiv service i Oslo sentrum, så er TGI Friday's et godt sted å tro om igjen. Hadde de bare fått opp smaken på samme nivå.

Denne fredagen var ikke Morten så matglad, slik i utgangspunktet. Flere dager med måltider som han ikke hadde valgt selv, og langt fra det han vanligvis foretrekker, gjorde at planen egentlig var noe lettvint og kjapt på et sted som ville vært for enkelt til en anmeldelse. Men så ble en avtale avlyst. Og det finnes jo egentlig ikke noe mer fornuftig å gjøre med to blanke timer midt på en solrik fredag på Karl Johan, enn å ta en skikkelig lunsj?

Akkurat da rådhusklokkene spilte «På solen jeg ser» og lunsjrestaurantene åpnet, peilet Morten inn TGI Friday's. Han har spist der tidligere, både på Karl Johan, i Storbritannia og i USA, uten å ha gjort seg opp noen sterke meninger. Men siden det allerede sto rå laks på middagsmenyen, kunne amerikansk kjøtt passe godt til lunsj.

Morten stilte seg opp som andremann ved «Please wait to be seated»-skiltet. Siden plassen akkurat hadde åpnet, manglet det ikke på folk i rød- og hvitstripede antrekk. Dessverre hadde de annet å gjøre enn å «seat-e» Morten. Én servitør var opptatt med å glane bortover uteserveringen, og gå litt ut og inn av døren. Servitør nummer to prioriterte telefonen fremfor de ventende gjestene. Servitør nummer tre kom med kortterminal til mannen foran Morten i køen – som altså ikke ventet på bordplassering i det hele tatt.

Det tok noen minutter, og bemanningen var stor nok til at det ikke ville vært noe problem å ta seg av gjester på vei inn. Men så fort servitør nummer to var ferdig med å snakke i telefonen, så var Morten verdens viktigste person. Eller – det er kanskje feil uttrykk. Men fra det punktet og ut fikk han rask og blid service av et kaliber man svært sjelden ser til lunsj i Oslo sentrum. Det er bare ventetiden og den litt slappe organiseringen i inngangspartiet som forhindrer en blank sekser for service.

Et lite moment som andre servitører bør lære av, er språkbruken. Vår serviceberedte venninne viste seg nemlig å være engelskspråklig, til tross for et skandinaviskklingende navn på navneskiltet. Men i motsetning til den jevne servicepersons «sorry», «pardon» eller «ursäkta» for å vise at de egentlig ikke forstår et ord, ble man her møtt med et blidt «table for one?» og et kjapt «can I get you anything to drink right away?». Hyggelige pareringer på engelsk av Mortens spørsmål på norsk, som gjorde språkskiftet enkelt, smertefritt og ikke pinlig i det hele tatt.

Brusglasset kom så raskt at Morten ikke hadde rukket å bestemme seg for om han ville ha spennende salat eller karakteristisk burger. Servitøren sanset det umiddelbart, avklarte at det trengtes litt mer tid, og kom tilbake så fort Morten la ned menyen og gjorde seg klar til bøffel.

Bare i navnet, altså. Buffalo chicken salad, som egentlig ikke har noe som helst med bøffel å gjøre, men heter slik fordi krydderblandingen stammer fra byen Buffalo. Og sammen med de grillede, buffalo-krydrede kyllingfilet-stykkene lovet menyen romanosalat (på nettstedet opererer man faktisk med den språklige bastardbetegnelsen «romaine salat»), pico de gallo, jalapeños og den buffalo-klassiske blåostdressingen.

Noe av det som fristet, var at salaten faktisk var merket ut som «low carb». Slikt er så sjeldent på norske restauranter at det var verdt å teste ut.

Etter å ha avlevert bestillingen, tok Morten opp pc-en og konstaterte til sin store glede at her har man en restaurant som tilbyr gratis, trådløs nettforbindelse til gjestene, helt uten passord og andre dikkedarer. Den oppdagelsen overveldet ham så til de grader at gaffelen gikk i gulvet – og før han hadde så mye som fått flyttet pc-en, så var servitøren der med ny gaffel og ny serviett.

I bakgrunnen låt det amerikansk, en liten stund, men det autentiske ble fort erstattet av noe som passet enda bedre. Cornelis Vreeswijks klassiske «Turistens klagan», om ungene som synger på Karl Johan, har nemlig bestandig fått Morten til å tenke nettopp på det kvartalet der denne restauranten ligger. Ikke spesielt stilriktig på en temmelig amerikansk restaurant, men merkelig passende likevel. Og ikke minst: Musikken holdt hele tiden passende quiz-nivå. Det vil si: Lav nok til at du kan snakke med bordkavaleren; høy nok til at du ikke hører alt som sies på nabobordene.

Buffalosalatens hovedingredienser var kraftig krydret kylling og kraftig vasket salat. Menyen hadde sagt fra at denne skulle være krydret. Problemet er at sterkt krydder pleier å tilføre maten mer enn bare styrke. En god smak på kjøttet, en langvarig og hyggelig ettersmak. Her var det bare styrke for styrkens egen skyld. Ikke så sterkt at det var plagsomt for en noenlunde blasert gjest, men samtidig temmelig umotivert.

Blåostdressingen var mild og fyldig, pico de gallo-en litt for diskret, mens salaten altså var kraftig vasket. Dessverre var den ikke tørket igjen. Den var sprø og velsmakende, men dynket i så mye vann at salatvaskingen rett og slett preget hele retten. Ingen vinner, altså. Det er mange år siden Morten første gang fikk kloa i en spesiallaget salattørkepose for hjemmekjøkkenet. Det er kanskje vanskelig der hjemme, men det profesjonelle kjøkken skal ikke ha noe problem med å få vannet til å renne av salaten før det serverer den.

Den umotiverte styrken på buffalokrydringen gjorde at Morten var i markedet for et ekstra brusglass. Det kom helt ubedt, så raskt at Morten glemte å slå over til engelsk da han konstaterte at «du skjønte jo hva jeg var ute etter, jo!», og ble møtt med «free refill».

Krydderet bidro også til at det fristet med dessert. Det søte smaker aldri så godt som etter det sterke. Strawberry cheesecake med jordbærsaus fikk følge av en dobbel espresso. Kjapt og smilende nok en gang.

Serveringen, altså. Ostekaken var ikke spesielt kjapp. Den hadde stått lenge nok til å bli litt mørk i ytterkanten. En kunde som er mer bekymret for bakteriefloraen, ville nok ha sendt den tilbake og bedt om en dessert som var litt mer betryggende oppbevart. Eller kanskje Morten tar feil. Kanskje den var tilberedt for å se slik ut. I tilfelle var det ikke helt vellykket.

Smaken var det derimot lite å si på. På godt og vondt. Ganske kjedelig som ostekake betraktet, og såpass lite karakter at den gjerne kunne stammet fra en frysedisk på super'n. Bortsett fra den lille misfargingen, altså.

Jordbærsausen var det mest vellykkede med desserten: Frisk og rikelig. Sammen med virkelig god kaffe.

Morten var uansett fornøyd da han spaserte ut i Oslos mai-sol igjen. Men det var mest på grunn av servicen og været.

Meny

Hovedrett

Dessert

Miljø

Service

Pris

TGI Friday's

Karl Johans gate 35, Oslo

Besøkt: Fredag 7. mai 2010 kl. 11.00.

Hovedrett, dessert, to glass Pepsi Max og dobbel espresso: 306 kroner.

Varighet: 50 minutter.