Trondhjem Mikrobryggeri, Trondheim
Du går inn på et mikrobryggeri og ut igjen fra en dessertopplevelse. Trondhjem Mikrobryggeri er en oase for den ølglade, et funn for den søthungrige, og ikke så verst for den sultne, heller.
Morten Matglad skulle spandere fredagsmiddag på to studenter i Trondheim. To mann som slett ikke tilhører sushi- eller foie gras-segmentet. Han stilte bare ett krav: Selv ville han ha mulighet til å bestille noe annet enn pizza og burger.
Middagsgjestene hadde ikke noen spesielle ambisjoner, annet enn å finne et sted der de normalt ikke pleide å ta seg råd til å gå. Dermed gikk student 1 på nett og begynte å lese opp restaurantnavn fra en liste. Morten kikket ham over skulderen og utbrøt «Trondhjem Mikrobryggeri»!
Morten visste nemlig at disse to karene – som studenter flest – liker et glass godt øl, og at de er åpne for å prøve alt som er spennende så lenge det inneholder alkohol. Dermed vakte utbruddet stor åtgaum, og turen til sentrum ble ledsaget av Mortens historier fra mikrobryggerier og øl-prøvesmakinger i metropoler som København, Krakow, Leeds og Honningsvåg.
Mikrobryggeriet ligger sentralt i Prinsens gate 39, og har valgt en stil som etterlater liten tvil om hva som skjer her. Som på mikrobryggerier flest har kobberkjelene fått en godt synlig plass i et romslig lokale som ellers er dekorert med ølflasker fra alle verdenshjørner. Morten Matglad falt i staver over en flaske namibisk Windhoek lager (på veggen, ikke i glasset), mens studentene kastet seg over ølmenyen.
Intet er mer naturlig enn en øl før maten på et slikt sted, og tilfeldighetene og de personlige preferansene ville det slik at selskapet smakte seg gjennom alle de seks lokale sortene i løpet av kvelden. Menyen inneholder seks faste og én sesongøl, men pale ale var det for tiden ikke noe igjen av. En sikker favoritt ble sesongens spesialitet – et vårøl som rommet den solrike aprildagens friskhet og glede over lysere tider, uten å gi vanlig vår- og sommerøls kjedelige flathet. Morten har sett student 1 bli blidere og blidere over ølglassene ved flere anledninger tidligere – men aldri sett ansiktet hans lyse opp i vårlig glede på denne måten allerede etter første slurk.Andre favoritter: Student 2 kjente stedet fra tidligere, og begynte med Trondhjems Pils. Et godt valg for pilsdrikkeren, som kombinerer det lett tilgjengelige for den som er vant til bestselgerpilsen, med en kompleksitet som gleder også den som kan tenke seg de mørkere sortene for spesielt interesserte. Morten gledet seg over en porter på brent malt som brakte tankene til stout, men uten stoutens fyldige «vanskelig å drikke mer enn et par glass»-karakter.
Noe å klage på? Det måtte i tilfelle være at det godt kunne vært nevnt på menyen at man tar sin stout alvorlig (bildet over) og bruker et kvarter på å tappe den (noe som bare var hyggelig, siden det ga anledning til å ta en ventepils før dessert-stouten). Og størrelsen på glassene. I stedet for en norsk halvliter eller en pubvennlig, britisk pint, opererer man med 0,45-liters pints. Størrelsen er nok en smakssak der Morten er særere enn de fleste (og det er fullt mulig å kjøpe større glass i flere varianter) – men samtidig er ikke de rette, amerikansk-inspirerte 0,45-glassene de som gir den beste smaksopplevelsen.
Så var det maten, da. Ved første øyekast er dette typisk, norsk/meksikansk/amerikansk biff og frityr. Men så skjuler det seg noe overraskende og til dels raffinert når du finleser menyen. For eksempel en spennende satsing på blåmuggost, med både blåbiff, blådip til nachos og burger med Selbu Blå.
Vi hoppet over forrettene, og lot vår pils, amber og India Pale Ale tjene som forrett. Det valget ville vi nok gjort om igjen. Menyen forteller nemlig om forretter/småretter, og inntrykket vårt er at dette først og fremst er småretter. De er for like hovedrettene både i smak og størrelse til å være en ideell start på en treretter, og Mortens råd er å la hele «forrett»-begrepet hvile og være ærlig nok til å la det stå «småretter». Trondhjem Mikrobryggeri er ikke så jålete at noen vil reagere på å ikke bli tilbudt en klassisk forrett.Prisene er heller ikke jålete. Hovedretter i 150-kronersklassen, opptil 200, og for tre hovedretter, tre desserter og ni 0,45-øl betalte vi 1350 kroner pluss tips.
Siden vi sto over forrettene, gikk vi til baren og bestilte hovedrettene istedet. Her er det nemlig ikke bestilling ved bordene, slik i utgangspunktet, og det fungerer godt. Én av gangene ved baren måtte vi vente altfor lenge. Men ellers gikk alt raskt, effektivt og hyggelig for seg, og de to bartenderne/servitørene på jobb klarte å betjene lokalet godt og effektivt.«Effektivt» kan man trygt si også om matlagingen. Her var vi knapt nok ferdige med å diskutere lyden i lokalet (litt for mye støy fra andre gjester, og en besynderlig musikalsk sammensetning av techno og tradisjonell pubmusikk) før hovedrettene kom på bordet. Det vil si: Morten fikk sin biff kjapt. Student 2 fikk sine nachos samtidig, men uten dip. Dippen kom like etterpå, mens det tok litt lenger før student 1 fikk sin burger. Ikke irriterende lenge, men heller ikke perfekt raskt.
Roast pork-burgeren besto av svært tynne strimler av svinekjøtt, med BBQ-saus. Student 1 var overrasket over konsistensen, og på grensen til sjokkert over at burgeren inneholdt akkurat de grønnsakene han liker best. Ikke spor av sylteagurk, med andre ord. Og dessuten: Passe mange poteter. Det var burgeren som var hovedattraksjonen, ikke cowboy-potetene. Selv om en høggsulten student gjerne kunne hatt mer av begge deler.
Student 2 roste sine supernachos, etter å ha latt Morten overtale seg til å la være å avbestille blåostdippen. Ikke for mye, ikke for harde, og rikelig. Ostegratinerte tortillachips med chili con carne, tomat og løk – og salsa og rømme ved siden av, sammen med blåostdippen. Aller helst hadde han ønsket seg salsa og rømme blandet inn i retten.Morten koste seg med en usedvanlig mør og godt tilberedt blåbiff. Det vil si ytrefilet, med en solid bit Blå Castello på toppen. Attåt: friterte båtpoteter (som måtte få et engelsk navn: cowboy potatoes), ølglaserte rotgrønnsaker og peppersaus.
Først av alt: Biffen. Endelig en restaurant som vet hva du mener når du ber om en rå, eller blodig, biff – i et land som Norge, der biff stort sett stekes halvannen grad mer enn i USA, Storbritannia, Botswana, Argentina og andre land som kan sin ku. Valget av rotnorske – pun not intended – rotgrønnsaker til biffen var uventet, men svært vellykket. Et par stenger søtpotet innimellom de andre røttene bidro til å løfte smaken ytterligere. Sammen, altså, med glaseringen.
Peppersausen, derimot, har vi et mer balansert forhold til. Ikke noe galt med den, men sammen med biffen og grønnsakene bleknet den. Potetene var også relativt ordinære. Men hovedproblemet med poteter og saus var egentlig mengden: Når potetene er tilberedt på en måte som gjør dem ekstra tørre, så trengs det mer saus eller annen væske enn det en liten porsjon peppersaus kan gi. Selv ikke student 2s velvillig donerte blåostdip var nok til å fjerne inntrykket av potetene som tørre.
Da hovedretten nærmet seg slutten, kom en av våre to hyggelige servitører med stout til Morten og student 2, og student 1 benyttet anledningen til å bestille en vårøl til. Med et bredt glis som det vanligvis krever flere glass å oppnå. Og så var det klart for kveldens uventede høydepunkt.
Morten hadde nemlig lagt merke til en dessertmeny basert på øl, og bestilt sin stout med nettopp det i tankene.
Student 1 har en fortid som eplepai-fan, og nølte ikke lenge med å ta epleterte med pale ale, vaniljeis og karamellstang. Morten hadde allerede plukket ut sin hjemmelagede brownie med stout, og bringebærsorbet tilsmakt med timian. Etter mange år der ethvert skolearrangement ble tilgodesett med Mortens brownies med øl, mest for å kunne skryte av at nå hadde småbarna fått øl, var det på tide å få ølbrownies fra en proff. Student 2 valgte den tredje av de tre dessertene, og fikk lide valgets kvaler. Sammen med karamellsaus med pale ale bød nemlig kjøkkenet på tre kuler is av sorter som aldri har vært å se på en annen norsk restaurant, alle basert på øl. Student 2 valgte jordbær- og amber-is, og skamroste den. Bortsett fra at iskulene var litt for harde, etter hans smak.
Morten dro igang en liten prat over bardisken mens kredittkortet gjorde jobben sin, og fikk vite at kjøkkensjefen hadde fått mye ros og hadde erfaring blant annet fra Dubai. Vi håper at han holder seg i Norge heretter.
Prinsens gate 39, Trondheim
Besøkt: Fredag 23. april 2010 kl. 18.10.
Hovedrett, dessert og tre glass øl til hver av tre personer: 1350 kroner.
Varighet: 120 minutter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar